Vålerenga Stadion

Etter 104 år skulle endelig fotballavdelingen i Vålerenga Idrettsforening få et sted de kan kalle sitt eget. Et imponerende stadion har blitt reist på Valle i Oslo.

(Jeg har i etterkant sett Vålerenga IF – Strømsgodset IF (1-4) i Eliteserien 7. april 2018. Jeg velger å la reisebrevet fra mitt første besøk bli stående.)

For andre gang denne helgen satte jeg meg på toget i retning Oslo for å se fotball. Lørdagen hadde gått med til en dobbel på Greibanen for 1. divisjon kvinner, før dagen ble avsluttet «hjemme» på Marienlyst Stadion for å se mitt kjære Strømsgodset hente hjem tre poeng i Eliteserien.

Vålerenga hadde allerede spilt et par kamper på sitt nye stadion som etter hvert hat fått navnet Intility Arena. Dette var derimot første helgen hvor et besøk har latt seg kombinere med Strømsgodsets kamp, og jeg hadde endelig samvittighet til å spandere et besøk.

Filip, mitt trofaste reisefølge i fotballsammenheng, var selvsagt ikke vanskelig å be denne gangen heller. Vi møttes på Oslo S før vi lot T-banen frakte oss begge til Helsfyr og lot bena ta ansvar for siste etappe til Intility Arena. Jeg hadde allerede kjørt fordi den nye arenaen ved flere anledninger, og når jeg tenker meg om så skyldes overraskende mange av de turene reise til Strømsgodsets bortekamper.

Det var et imponerende syn som møtte oss på Valle. Vålerengas klubblogo er klistret på kortsiden der vi ankommer, slik at det ikke er tvil om hvem som spiller der. Da anlegget ikke er lukket i hjørnene, fikk også sniktittet inn på de blå og røde plastsetene som dekker tribunene på innsiden. En times tid før kampstart tok vi oss inn på den ene langsiden med billetter til hele 300 kroner. Vi kunne fått tak i billigere billetter bak målene, men når vi først skulle ta turen bestemte vi oss for å kline til med to billetter midt på den ene langsiden.

Jeg havnet i hyggelig passiar med en vakt på vei inn til anlegget. Hun var selvsagt overrasket over at jeg ikke hadde besøkt stadionet ennå, men da jeg forklarte at jeg er Strømsgodset-supporter og derfor måtte vente til kampene ikke kolliderte, var jeg unnskyldt. Etter å ha pratet videre med vedkommende om både Vålerenga som klubb og det nye stadionet måtte hun til slutt erkjenne at jeg «var godt oppdatert til å være Godset-supporter». Med glimt i øyet svarte jeg at det var noen oppegående folk fra Drammen også, før jeg tok med meg komplementet fra henne, en kopp kaffe, sjokolade og mitt reisefølge opp til plassene vi hadde betalt i dyre dommer for. Jeg måtte som vanlig unnskylde meg for å trekke opp til det ene hjørnet og knipse bilder av anlegget.

Intility Arena er kledd med sittetribuner på alle fire sider. Bak det ene målet holder Klanen, Vålerengas trofaste supportere, til der de fleste selvsagt velger å stå kampen gjennom. På motsatt kortside har gjestende lags supportere et felt for seg selv, hvor det til dagens kamp mot Aalesunds Fotballklubb var mye vann mellom båtene. Plastsetene er over hele anlegget kledd i et rødt og blått mønster på endene av hver tribune, og med blå seter i midten.

På egen blogg må det være lov å være litt personlig i min beskrivelse av anlegget. Jeg liker generelt godt med fotballstadioner at de er bygd i en seksjon i høyden. Det mener jeg gir en mer intim atmosfære når man får oversikt over alle tilskuerne og det blir ofte bedre trykk av det. Jeg synes ikke det blir det samme når man sitter enten under eller over store deler av tilskuerne, og det bidrar ofte til at man ikke får med seg stemning på aktuelle felt. Slike tilfeller ser vi flere av i Norge på baner som etter mitt syn er såpass «små» at det ikke er nødvendig i det hele tatt.

Jeg liker også godt stadioner som er tettet i hjørnene. Eldre anlegg har vel i stor grad for vane å være åpne i hjørnene, uten at det på noen måte er krise for meg. Personlig synes jeg det hjelper på stemningen og atmosfæren at hjørnene er tettet. For meg er det som sagt ikke krise at Intility Arena ikke er tett i hjørnene, men det er ikke like stas å vri på hodet og se rett ut på Europaveien eller byggeplasser.

Betongvegger som fører til at det på noen plasser blir en par meter ned fra første tribunerad til banen er heller ikke optimalt fra en supporters ståsted, spør du meg, samtidig som jeg har full forståelse at det er attraktive sponsorplasser som klubben kan dra inn ettertraktede kroner på. Den videregående skolen som har lokaler bak den ene tribunen er også eksempel på fotballklubber som utnytter byggmassen de har tid rådighet. Så kan man gjerne si at det er lite sjarmerende eller ikke har noe på et fotballstadion å gjøre, men det gir nå hvert fall klubben et økonomisk grunnlag å bygge videre på i årene som kommer. Ellers synes jeg Intility Arena fremstår som et moderne og flott anlegg.

Anlegget har for øvrig en offisiell kapasitet på 17 834 tilskuere, som ifølge en oversikt på Wikipedia gjør Intiliy Arena til Norge tredje største fotballanlegg målt i tilskuerkapasitet. Nasjonalarenaen Ullevaal Stadion troner selvsagt øverst med RBKs hjemmebane, Lerkendal Stadion, på en god andreplass. Med en margin på 148 tilskuere (ifølge samme Wikipedia-liste), tar Intility Arena dermed «bronseplassen» fra Brann Stadion i Bergen.

Om billettene våre var noe dyre, hadde vi hvert fall valgt en god kamp å punge ut for. Allerede etter fem minutter tok hjemmelaget ledelsen, før de doblet etter syv minutter spilt. Etter et par kamper i serie og cup mot et umulig Sarpsborg 08, var hjemmepublikumet denne kampen i ekstase fra start til mål. Det var rett og slett imponerende god stemning på denne kampen, som jeg må si gleder meg selv om jeg ikke sympatiserer med Vålerenga til daglig. Etter noen år med laber fotballinnsats i hovedstad, ser det ut som Ronny Deila og co. virkelig har noe på gang på Valle, for prestasjonene ute på kunstgresset lot jeg meg også imponere av.

Aalesund var fremme på en visitt etter drøye 20 minutter som de utnyttet på best mulig måte. Spenningen varte ikke i mange minuttene, for da kampuret passerte første halvtimen hadde Vålerenga økt til 3-1, en ledelse de tok med seg inn i garderoben etter en meget underholdende omgang med god fotball.

Pausen brukte vi naturligvis til å sjekke resultatet i andre kamper, og prate løst og fast om fotball. Før vi visste ordet av det var spillerne tilbake på banen, og vår skravlesyke førte til at jeg måtte brukte noen minutter av andre omgang til å slå lens.

Etter noen begredelige åpningskamper på sitt nye stadion så ikke Vålerenga noen grunn til å tråkke på bremsepedalen, selv om de ledet med to mål og hadde god kontroll. Etter tyve minutter av andre omgang økte Simen Juklerød til 4-1 med et langskudd som var innom en AaFK-spiller som satte Andras Lie i gjestenes mål ut av spill. Henrik Johansen ville også være med på leken, så han satte like gjerne inn 5-1 før hovedstadslaget så seg fornøyd med dagens målfangst.

Kampene i etterkant viser også at Vålerenga virkelig har tatt frem den berømte ketchupflaska, for målene har virkelig rent inn de siste ukene. Strømsgodset-supporteren i meg håper selvsagt dette bare er et blaff som er over før vi sparker i gang Eliteserien 2018 så tidlig som 11. mars.

Stemningen sto uansett i taket da dommeren blåste av kampen. Filip og jeg så ingen grunn til å være igjen lenger enn nødvendig, så vi strenet straks mot T-banen for å komme oss tilbake til Oslo der vi skilte lag og jeg vendte snuta tilbake til Østfold og Halden.

Mitt neste besøk på Intility Arena blir høyst sannsynlig med Strømsgodset som motstander. Frem til da må jeg beklage til Vålerenga at deres anlegg, i mangel på andre kategorier, havner under «lavere divisjoner» på denne bloggen.