SIF Stadion

Denne solfylte fredagen skulle jeg huke av en bane i vakre Stavanger.

Kalenderen viste fredag, og jeg skulle avslutte arbeidsuka med en dagstur til Stavanger. Det er noen år siden det å fly i jobbsammenheng var nytt og spennende, men det som gjorde denne dagen til noe litt ekstra var at returen var med Norwegians siste kveldsfly. Jeg hadde nemlig til hensikt å hilse på min gode venn, Filip, som jeg har kjent i 15 år nå. Det er noen år siden vi delte kollektiv i Oslo, og etter at vi begge har blitt både ektemenn og tobarnsfedre har han flyttet tilbake til hjemlige trakter i Sandnes og vi har naturlig nok ikke tid til å drive dank med samme hyppighet som tidligere.

Dagen begynte allerede kl. 05.40 da alarmen på telefonen insisterte på at det var på tide å finne dusjen. Norwegians 09.00-angang til Sola lufthavn gikk smertefritt, og etter at nevnte arbeidsdag i Stavanger var over skulle jeg forflytte meg til nabobyen som vel i større og større grad vokser sammen med sin nabo. Da Sandnes Ulf rota seg inn i Eliteserien i sin tid ble ekspertene på TV tatt såpass på senga at de kalte det «på Sandnes». Siddisene synes sikkert det var rasende festlig, men jeg tillater meg å trosse det eksempelet og heller sverge til preposisjonen «i» når jeg skal omtale byen med over 80 000 innbyggere (i kommunen).

Jeg tok sjansen på at Vy var i stand til å frakte meg den korte turen mellom de to byenes mest sentrale togstasjoner, og snart kunne jeg møte Filip i en by som jeg etter hvert, jeg skal ikke si er lommekjent i, men hvert fall klarer å navigere meg brukbart rundt i sentrum på egenhånd. Vi åpnet ballet med en kopp kaffe, litt bakst og skravling på Kanelsnurren. Deretter måtte vi selvsagt innom vårt faste stoppested, i form av kebabsjappa med det gule skiltet ved togstasjonen. Deretter kunne vi rette fokus mot kveldens hovedrett, og da skulle vi faktisk tilbake til Stavanger igjen for å få med oss en breddekamp.

På veien dit kostet vi på oss et besøk innom gode gamle Stavanger Stadion, og det hadde i grunn ikke vært meg imot og kveldens kamp skulle gå av stabelen der. Men vi skulle videre til Stanger IF, og det ringer kanskje en bjelle eller to hos fotballinteresserte når de hører det navnet. Dette SIF-laget var nemlig oppe på nivå 2 i 2009, og det ble vel også satset nokså tungt der en periode om jeg ikke blander med noen andre i farta. Det ble med den ene sesongen i det nest beste selskap, og når vi nå skrur tiden 15 år frem hører klubben hjemme i 4. divisjon, altså nivå 5.

Det var uansett et flott anlegg til dette nivået å være vi nærmet oss da vi fulgte skiltene til SIF Stadion. På folkemunne går anlegget under navnet «Siffen». Ikke nok med at 1. divisjon nå bare er et vagt minne, og kanskje en fjern drøm, for Stavanger IF, men de kaver også nest sist i sin avdeling i 4. divisjon. Av 12 lag har de bare én klubb bak seg på tabellen, men det ga nok håp for kvelden at den ene klubben var kveldens motstander i form av Kopervik IL fra Karmøy. Kveldens motstander hadde nok ikke flust av selvtillit med seg i bagasjen der de troppet opp på ærverdige SIF Stadion med stusselige 0-0-10 og 17-38 i målforskjell på årets første kamper.

Siffen domineres av en høyreist og flott tribune som strekker seg langs så og si hele langsiden der vi ankom anlegget. Denne er kledd i grønne plastseter og et lite tak som gir ly for noen heldige utvalgte omtrent midt på og øverste del av tribunen. På samme side finnes også et klubbhus, samt øvrige oppholdsrom og en kiosk hvis kakebord nærmest kunne vært en konfirmasjon verdig. Kunstgresset har naturlig nok funnet veien til Siffen også. Selv om jeg er glad i naturgress, har jeg likevel vanskelig for å være krass i kritikken av en breddeklubb på nivå 5 som helt sikkert har et supert tilbud til barn og unge i nærområdet, og trenger all den banekapasiteten de kan oppdrive.

Vi fant oss noen seter litt for oss selv hvor vi kunne konkurrere i røverhistorier og mimring om gammel moro. Nest-jumbo Stavanger bidro også til å gi oss en real festkveld, for de så virkelig sitt snitt til å få godfølelsen tilbake i laget når tabelljumboen med smultring i poeng-kolonnen kom på besøk. Hele 4-0 sto det til pause, ikke ett mål for mye, og da benyttet jeg anledningen til å oppsøke kiosken for å få påfyll i koppen og strekke litt på bena.

2. omgang skulle bli målløs, men det var like trivelig ha selskap fra en god kamerat jeg dessverre ser altfor sjelden. Da dommeren blåste av hadde vi tjuvstartet med et par minutter til parkeringsplass, men det var bare for å sikre at vi kom først ut. Da kampen var ferdig rundt kl. 20.50, var et nemlig bare 40 minutter til mitt fly hadde avgang, og vi skulle tilbakelegge et kvarters kjøretur før jeg kunne haste gjennom det jeg av erfaring regnet med var en ganske effektiv sikkerhetskontroll på dette tidspunktet på Sola. Det var det heldigvis også denne gangen, og selv om flyet var drøye 20 minutter forsinket, hadde det også gått om det var på tiden.

Vel tilbake på riktig side av landet gjensto det bare å komme seg til bilen og ta fatt på siste etappe tilbake til Moss. Det hadde blitt litt av en dag på mange måter, så det var godt å taste inn kodelåsen som ga meg tilgang til mitt eget hjem kl. 00.35.

For flere bilder fra SIF Stadion og andre turer, sjekk ut X-profilen @paabortebane.