Røren Idrettspark

Denne fredagskvelden skulle jeg hoppe innom Buskerud-kretsen igjen.

Én ting er å få tid til en og annen fotballkamp midt i dette småbarnslivet, noe annet er å finne tid til å sette ord på utfluktene. Derfor skal jeg nå skru tiden over en måned tilbake i tid, nærmere bestemt fredag 10. mai da jeg tok med meg min lille familie for å besøke mine foreldre i Drammen. Etter middag og litt prek, som dem sier der jeg bor nå, fikk jeg nok en gang innvilget søknad om å lure meg unna for et par timer.

Denne gangen skulle jeg ta med meg bilen og termokoppen til Hokksund. Det var ikke for å gjøre en revisit hos Hokksund IL, men snarere for å besøke naboen IF Eiker/Kvikk og deres hjemmebane som jeg har valgt å kalle for Røren Idrettspark. Når jeg sier «valgt å kalle» skyldes ikke det min konsekvente «boikott» av sponsornavn, men heller at banen opererer under et par forskjellige navn på ulike nettsider. Da jeg parkerte racerbilen på parkeringsplassen utenfor inngangen ble jeg ønsket velkommen til «Røren Idrettspark» på et skilt, og det er da også henvisningen min til navnet jeg har landet på.

Kunstgresset har (selvsagt) funnet veien også hit, og det virker jo ekstra unødvendig når det ligger en strøken og snorrett gressbane ensom og forlatt rett nedenfor dagens spilleflate i plast. Utover dette gjør anlegget jobben på nivå 5. Det er ingen tribunefasiliteter her, men det er et klubbhus i den ene enden hvor det både var åpen kiosk og godt utvalg. Det ble ikke avkrevd inngangsbillett til kveldens kamp. Det var heller ikke annet vakthold på stedet og jeg liker å tro at om så var hadde ikke karen i 3050-jakke sluppet inn, men det er vel bare Godset-supporteren i meg som bedriver humoristisk ønsketenkning.

Det var altså IF Eiker/Kvikk jeg var på besøk hos denne kvelden, og de hadde tatt imot grønnkledde Vestfossen IF til dyst, hvis hjemmebane ikke er besøkt av undertegnede. Det stikker alltid litt i banehopper-hjertet når jeg ser et bortelag jeg ikke har besøkt, men Strandajordet ligger ikke lenger unna rent geografisk enn at det skal være mulig å gjøre noe med akkurat det en vakker dag.

Det så lenge ut til å gå mot en målløs 1. omgang, men da gjestenes Fredrik Hennum omsider fikk hull på byllen etter 38 minutter tenkte han at det var like greit å sette to. Dermed gikk de grønnkledde til hvilen med den berømte «farlige 2-0-ledelsen», mens jeg la igjen noen riksdaler i klubbkassa i bytte mot en kopp kaffe og en vaffelplate. Pausen ble også brukt til å oppdatere meg på den da pågående sjakk-turneringen på TV 2, men da spillerne igjen entret de finmalte gummidekkene med grønn piggsveis var oppmerksomheten tilbake på begivenhetene der.

Vestfossens Wilfried Zamble Bi Koihy spanderte et mål på de skuelystne også i 2. omgang og dermed forsynte gjestene seg så grovt av poengfatet som det er mulig å gjøre i en fotballkamp, og med 0-3 på tavla vanket det kanskje en aldri så liten bonus til burvokteren også? Jeg har selvsagt ikke inngående kjennskap til kontraktene i Vestfossen, men jeg regner med at det hvert fall var god stemning på den fem kilometer lange returen tilbake til hjemlige trakter for bortelaget.

Jeg strenet tilbake til bilen ved siste pipeblås, og den snaue halvtimen alene i bil tilbake til mine foreldre er jo heller ikke å forakte før hverdagen og småbarnslivet igjen ventet på meg morgenen etter. Enda en flott banehoppertur var ved veis ende.

For flere bilder fra Røren Idrettspark og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.