Cwrt-Yr-Ala (Wales)

Det var klart for årets første kamp, nye bane og det jeg i fotball-sammenheng kaller nytt land.

2024 var 11 dager gammel da min kone og jeg tenkte at det var på tide med en tur igjen. Vi venter vårt andre barn i slutten av mars, så vi hadde satt av et par dager for å få til en tur før det braker løs med nattevåk og den slags igjen. Denne gangen skulle 2-åringen vår være med, og da tenkte vi som så at det fikk holde med noe i nærheten. Samtidig er det moro å prøve noe nytt, så valget falt til slutt på Wales og nærmere bestemt byen Cardiff.

Wales er jo som kjent en del av Storbritannia, og her skal jeg på ingen måte bevege meg inn på, hva skal vi si, politikken rundt det. Min barndomskompis Malik, som jeg nevnte i innleggene fra turen til Portugal i desember, står f.eks. hardnakka på at vi ikke skulle besøke et nytt land denne gangen. Det kan han jo argumentere godt for, men i fotballsammenheng, som jo opptar både meg og denne bloggen, hadde jeg til hensikt å liste opp Wales som land nummer 32 jeg ser fotball i. Storbritannia eller ei, i fotballens verdens har disse fire landene i Storbritannia egne seriesystemer, cuper, landslag og forbund, så jeg synes i så måte det er naturlig å skille dem. Uten at jeg har til hensikt å krangle med folk som måtte mene det motsatte, men det var uansett en kamp eller to som var en av hovedgrunnene til at jeg ønsket dette som destinasjon.

For ordens skyld har jeg sett kamp i England, Skottland og Nord-Irland (og for så vidt Irland også) tidligere, så bortsett fra øyene i området så var Wales på mange måter et hull i samlingen som jeg hadde siklet litt på en stund. Min kone er ikke vondt å be, så da var vi klare for tur. Som vanlig begrenser jeg disse innleggene til stort sett å handle om fotball, men jeg må få nevne at jeg endelig fikk prøvd meg som sjåfør av leiebil hvis ratt og nærmest alt annet er på motsatt side av det vi kjenner til her hjemme.

Vi befinner oss nå på dag to av turen. Barnevognen klare for øvrig ikke Norwegian å få med på flyet, så store deler av dagen gikk med til å skaffe nytt utstyr til poden, men da kvelden endelig kom fikk jeg grønt lys til å få mitt første møte med walisisk fotball. Jeg hadde kjørt nok bil på feil side av veien for en stund, så jeg bestilte meg en Bolt-drosje for anledningen. Denne sjåføren hadde mer erfaring med venstrekjøring enn undertegnede, så han fikk oss trygt frem til klubben Caernau (Ely) AFC på nivå 2. Ja, de skriver faktisk det ene navnet (nokså) konsekvent i en parentes, uten at jeg har fått gravd frem grunnen til det.

Deres hjemmebane bærer navn på det walisiske språket. De som ikke kan det må ta sats og ha litt flaks for å klemme ut «Cwrt-Yr-Ala» uten å bli avslørt som turist. Etter å ha fått avslag halvveis i bestillingen på den første drosjen jeg bestilte, hadde kveldens pipeblåser dessverre rukket å sette i gang oppgjøret da jeg betalte meg inn med £5 og litt skuffende måtte tåle et kontant og nådeløst «no» på spørsmål om de hadde trykket kampprogram for anledningen.

Cwrt-Yr-Ala er smykket med en liten tribune på begge langsider, begge i mur og betong, hvis seter og eksteriør står i stil til klubbens røde farger. Det som må kunne betegnes som hovedtribunen, for øvrig samme side med spartanske laglederbenker, var for tiden under restaurering. Der ble derfor sikten ut fra tribunen nokså hemmet av stillaser, og det så jo ikke veldig innbydende ut på mine bilder heller, uten at jeg kan forvente at de tar hensyn til akkurat det. Jeg hadde uansett ikke til hensikt å slå rot hverken på den ene eller andre tribunen, men etter bilderunden tok jeg plass under åpen himmel. Utenfor banens innramming er det en meter med det britene vel kaller for hard standing og det var mer enn nok for meg der jeg nippet til en kakao og gomla på kveldsmat fra kiosken i klubbhuset som jeg omsider var kar om å finne litt bortgjemt på andre siden av grusveien jeg ankom fra.

Det var altså nivå 2 i den walisiske pyramiden jeg nå skulle bevitne på naturgresset som prydet spilleflaten. Et kampreferat har kanskje begrenset interesse for det som måtte være av faste lesere her, men jeg kan da nevne at det sto 1-1 til pause. Da var tiden moden for å ryke på en smell til i kiosken. 2. omgang ble en målrik og underholdene affære, og sluttresultatet ble til slutt 4-2, fordel vertene. Jeg hadde allerede bestilt en ny Bolt-drosje gjennom appen deres, og den møtte meg omtrent på slaget jeg forlot stadion.

Dette ble altså det jeg fremdeles kaller land 32 i fotball-sammenheng, og det var også bane nummer 399 totalt. Dagen etter skulle jeg også jubilere med bane nummer 400. Det skulle egentlig bli en breddekamp, men da det var billetter igjen på familiefeltet til flaggskipet i byen så ble min kone og sønn med på Cardiff City Stadium for å markere den begivenheten sammen med meg. Mer om det i neste kapittel.

For flere bilder fra Cwrt-Yr-Ala og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.