Estádio do Padroense FC (Portugal)

Det var klart for turen andre kamp, denne gang i bredden.

Fotballdelen av helgeturen til Porto ble dagen før åpnet med kamp hos Rio Ave FC, som holder til i Portugals øverste divisjon. Uten å røpe for mye om strabasene for kvelden som nå lå foran, kan jeg røpe at vi også skulle avslutte turen med kamp på toppen av hierarkiet. Det var derfor på sin plass at jeg nå skulle dykke ned i mitt naturlige habitat, og overvære en kamp på nivå 5 i den portugisiske pyramiden.

Mitt reisefølge hadde ikke blitt mer fotballinteressert siden gårsdagen, så jeg måtte igjen finne meg i å være i eget selskap. Når sant skal sies er det sjelden eller aldri en nedtur for meg. Etter at vi hadde tilbakelagt en solid rusletur i hjerte av byen og unnet oss en rast på McDonald’s, var jeg klar for å tilbringe noen timer for meg selv. Det var en god time å rusle fra der jeg var i sentrum til dagens første kamparena, og det er ensbetydende med at jeg ikke leter etter kollektivtransport. På veien kunne jeg også hoppe innom hotellrommet for å legge fra meg oppmerksomheten jeg har handlet inn til kone og sønn i gamlelandet, og med brukbar tid til kampstart var jeg på plass ved stadion.

Der kunne jeg unne meg en lunsj, før jeg gikk for å betale meg inn ved en god gammeldags billettluke. Etter litt om og men fant jeg omsider frem til den. Jeg tok nærmest for gitt at det jeg tilhørte kategorien som dårlig oversatt blir noe slikt som «generelt publikum», men etter at jeg lovet på tro og ære at mine sympatier til dagens batalje tilfalt hjemmelaget, kom jeg fra det hele med 3€ i stedet for 7€, om jeg husker riktig.

Jeg entret bane nummer 2 i Portugal, og selv om forholdene naturlig nok var mindre denne gangen var likheten fra i går at de også her hadde tribune på en side. Det var en høyreist og sjarmerende sak, med spillertunnel og diverse lager langs hele tribunens lengde. Selve sitteseksjonen, for øvrig i blå seter, var derfor hevet et par meter over bakken. Akkurat det er ikke nødvendigvis en favoritt i min bok, men om ikke annet sørget det hvert fall for at majoriteten ved fullsatt stadion kunne søke ly under tak. I dag var det plass til alle rundt 150 skuelystne i ly for det som måtte komme av vær og vind, inkludert en kar fra Norge som også hadde et halvt øye med på siste serierunde av Eliteserien.

Kiosken må også nevnes. Den var i samme tribunebygg, i et rom på baksiden. Der var det både kiosk og drikkestasjon i form av en automat som vi gjerne seg på togstasjoner her hjemme, hvor det gikk i klingende mynt fra lokalbefolkningen. Ellers har gresset fått ligge i fred også her. Inngangspartiet er på motsatt side av tribunen slik at vi måtte traske over banens bredde, bak et gjerde og det ene målet, for å komme frem til plassen vi hadde betalt for på tribunen.

Nivå 5 hadde jeg altså dykket ned til nå, og var klar for oppgjøret Padroense FC v CD Candal. For å oppsummere selve kampen kort så var det en breddekamp verdig, og nivået omtrent der det skal være. Kampens eneste målscorer ble hjemmelagets Leandro etter fem minutters spill. Hjemmeseier altså, og jeg var fornøyd med å endelig ha kjent den lokale breddefotballen på kroppen. På dette tidspunktet hadde også Vålerenga klart å karre seg til kvalikplassen i Eliteserien, selv om de fleste fotballinteresserte er til lands vet at det var forgjeves for gutta fra Valle.

Jeg ruslet den samme timen tilbake til hjerte av Porto, og var nå klar for å avslutte turen med kamp i toppdivisjonen. Der skulle jeg faktisk få med meg mitt reisefølge også, men mer om det i neste kapittel.

For flere bilder fra Estádio do Padroenese FC og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.