Stadio Olympico (Italia)

Denne helgen skulle jeg besøke et historisk stadion i Roma.

Et døgn etter at vi hadde satt våre ben på norsk jord etter en nydelig tur til Hellas hadde vi rukket å klemme inn en arbeidsdag, levere sønnen vår hos mine foreldre og jeg hadde på toppen av det sett en breddekamp i drammensområdet. Da vekkerklokka allerede i 03.00-draget insisterte på at det var på tide å begynne dagen, var det for å rekke Norwegians morgenfly til Roma. Sønnen vår skulle være igjen hos besteforeldrene sine, og min kone og jeg skulle være med hennes arbeidskollegaer på tur til den historiske byen.

Jeg nevnte det vel så vidt i forrige innlegg, men arbeidsplassen til min kone arrangerer en felles sosial tur hver år, og hvert femte år blir partnere invitert til å være med. Da vi fikk altså tilbud om en helgetur til Roma for kr. 1.500,- pr snute, og det tilbudet var jo altfor godt til å takke nei til. Selv om helgen var alle tiders hopper jeg over en oppsummering av det, bortsett fra å nevne vårt besøk til Vatikanstaten som jeg tror er eneste land i verden hvor det er geografisk umulig å banehoppe.

Denne bloggen tar ord av seg å handle om mine sprell innenfor fotballens verden, så jeg hopper frem til søndag formiddag. Sammen med noen av min kones kollegaer skulle vi se Serie A-kampen AS Roma v AC Monza på selveste Stadio Olympico. Heldigvis for oss var kampstart såpass tidlig som kl. 12.30, slik at dette kunne kombineres med hjemreise senere samme dag.

Jeg hadde vært tidlig ute med å sikre meg en billett bak det ene målet til den nette sum av 25 € + pluss dette servicegebyret som blir påkrevd for at jeg ordner billett selv. En halvtimes drosjetur opp til stadion kostet meg 60 norske kroner, da jeg spleiset på den med seks andre og var nå klar til kamp.

Vi steg av utenfor et bygg som var smykket med de verdenskjente olympiske ringene. For de som ikke har OL-historien på strak arm, skyldes det at Roma arrangerte sommer-OL tilbake i 1960 og det var også i den anledning at stadionet tok dagens navn. Italia var vertsnasjon for fotball-VM i 1990, og da ble finalen spilt på nettopp dagens kamparena. I tillegg til dette har stadionet vært med på opptil flere fotball-EM, finaler i e-cuper og mesterskap i andre idretter.

Men nå var det altså AS Roma og Serie A som gjaldt, og etter litt om og men kunne jeg bestige trappen opp til inngangen til selve stadionet og litt måpende skue utover min bane nummer 392 som er blant de mest historiske jeg har besøkt. Nytt land ble det ikke, for tidligere i år besøke jeg San Siro i Milano. I ettertid må jeg innrømme at jeg i den interne konkurransen holder en knapp på hjemmebanen til AC Milan og Inter Milan.

Men jeg skulle uansett kose meg med dagens kamp også sammen med 62.021 andre på Stadio Olympico, som totalt kan huse drøye 70.000 tilskuere. Stadionet har en oval form, er tettet i hjørnene og har med et hederlig unntak seter i blå farge. Unntaket er en herlig detalj på den ene langsiden, der deler av fem rader midt på har noen seter som står i stil til de fem fargene i OL-ringene. Den likte jeg! Ellers er stadionet en såkalt all seater, og siden dette er et gammelt OL-anlegg er løpebanene også på plass. Det gjør at avstanden til begivenhetene blir noe lenger, men om løpebaner skal unnskyldes i ett tilfelle må det være et OL-anlegg i min bok.

Jeg tok plass med en espresso og en pose chips, og så frem til å se storheten AS Roma med karakteren José Mourinho som trener. Uten å røpe for mye fikk han selvsagt rødt kort etter kampen, uten at det nødvendigvis er en oddsbombe. Kampen for øvrig holdt vel et helt greit nivå, men jeg ble ikke blåst av banen der jeg satt og nøt utsikten og tilværelsen. 0-0 sto det til pause, og da gikk jeg i kiosken for å kjøpe meg en fingerbøl til med kaffe og sjekke ståa på Twitter før 2. omgang snart var i gang.

Hjemmelaget hadde et par avslutninger i aluminiumen, men det så faktisk lenge ut til å ebbe ut i småkjedelige 0-0. Bare sekunder før klokka passerte 90 minutter bestemte Stephan El Shaarawy seg for å spandere en mål på banehopperen fra Norge likevel, og det satte også brorparten av de drøye 60.000 oppmøtte umåtelig stor pris på. Det var stas å få oppleve jubelbrølet som en avslutning på historisk grunn i Roma, for rett etterpå blåste dommeren i fløyta for siste gang.

Kollegaene til min fru satt en annen plass på stadion og var allerede over alle hauger da jeg omsider karret meg ut blant folkemengden. Da kunne jeg like gjerne la apostlenes hester frakte meg tilbake til sentrum mens jeg hadde Lillestrøm v Vålerenga på øret og var snart gjenforent med min vakre kone i hjerte av Roma.

For flere bilder fra Stadio Olympico og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.