Ellingsrud Kunstgress

Banehoppingens kontraster ble store denne mandagen.

Etter er aldeles praktfull helgetur til Roma var det med et snev av déjà vu jeg nok en gang karret meg seng i 03.00-tiden. Vi overnattet hos mine foreldre i Drammen for å plukke opp sønnen vår. Selv om vi hadde ranglet ute halve nattet var det ingen kjære mor at arvingen var klar for å starte dagen, så det var bare å henge i. Frokosten ble i bilen på vei til barnehagen i Moss, og min kone og jeg kom også etter hvert i gang med hver vår arbeidsdag.

Selv om vi var litt trøtte i øya utover dagen var det ikke tid til å hvile på laurbærene nå i sesongavslutningen. Jeg hadde nemlig fått grønt lys for en utflukt til Oslo samme kveld, og med en sønn som sov i senga og en kone som halvsov på sofaen var det ingen som klagde sin nød da jeg spant ut av gårdsplassen.

Målet for denne turen var Ellingsrud Kunstgress, som geografisk ligger helt i skorpa av Oslo med Lørenskog som nærmeste nabo på andre siden av fylkesgrensa. Her skulle Ellingsrud IL og Østerdølenes IL avslutte 7. divisjon, avdeling 2, med det som i praksis var en betydningsløs kamp i form av at hjemmelaget var klar jumbo og gjestene lå trygt plassert midt på tabellen. For meg var den ikke helt betydningsløs all den tid jeg skulle huke av en ny bane, og det teller jo heldigvis like mye uansett kamp.

Å være midt på tabellen er som kjent «like kjedelig som å ha 4 i snitt på gymnaset for det er akkurat nok til at muttern, fattern og læreren ikke blir forbanna», ifølge vår sitatmaskin Tom Nordlie, som jeg for øvrig har veldig stor sans for. Gjestene i ingenmannsland skulle likevel klare å skvise en siste innsats ut av sitronen, for de tok ikke bare ledelsen i det 20. minutt, men de doblet også ledelsen et kvarter senere og gikk med det til pause på 0-2.

Ellingsrud Kunstgress er omtrent så spennende som det høres ut. Men litt skryt skal de få med på veien. Langs den ene siden er det satt opp et nett som gjør sikten noe redusert fra en hjemmesnekret tretribune de har satt opp i starten av gressvollen som strekker seg ut i kveldens mulm og mørke. En flott liten tribune som gir god oversikt over banen er det, selv om det hadde gjort seg bedre uten nevnte nett som sikkert står der for å stoppe løpske baller. Jeg talte meg frem til åtte skuelystne på tribunen, samt undertegnende som også måtte kretse banen i jakt på noen gode bilder til sosiale medier.

Det var dessverre ingen betjent kiosk for anledningen, så jeg måtte få pausen til å gå på andre måter. Heldigvis varmet spillet i 2. omgang også, for det skulle by på ikke mindre enn fire mål. Først kom vertene à jour med et kvarter igjen, men resten av tiden brukte Østerdølenes IL godt og gikk til slutt ut av oppgjøret som seiersherrer med 2-4 som sluttresultat.

Da så ikke jeg noen grunn til å drøye mer og var snart tilbake i bilen. Dette kan faktisk være min siste nye bane i Norge i 2023, men jeg håper selvsagt å finne en luring eller to til. Det betyr imidlertid ikke at fotball-året 2023 er over. I starten av desember skal jeg til Portugal med en kompis, hvor jeg allerede har sett meg ut noen kamper. I midten av desember skal jeg også besøkte selveste Old Trafford, som nok min Manchester United-frelste lillebror ser aller mest frem til, men jeg kommer jo ikke unna at det er veldig stas også for meg å besøke disse store «katedralene» som de gjerne blir kalt. Men disse utfluktene får vi komme tilbake til siden.

Med dette innlegget er jeg også à jour med bloggen for en gangs skyld, og kan med det spandere en kort oppsummering. 393 baner kan jeg nå skryte på meg totalt, fordelt på 30 land. Jeg hadde er lite mål om å klare 400 før vi snur kalenderen til 2024, men det skal muligens holde hardt nå. Men jeg får hvert fall rasket med meg Portugal som land nummer 31 i rekken før nissefar kommer på besøk.

For flere bilder fra Ellingsrud Kunstgress og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.