Høybråten Kunstgress

Etter noen sprell i distriktet, skulle jeg i kveld vende tilbake til Oslo.

Det var fredag, og jeg så en frihelg i enden av en innholdsrik arbeidsuke. I utgangspunktet hadde jeg ikke planer om å se breddekamp denne kvelden, men jeg måtte likevel ta en titt på terminlistene mens jeg fikk i meg en lunsj. Høybråten Kunstgress i Oslo blinket seg ut som eneste aktuelle nye bane for kvelden, men det er jo ikke en destinasjon man går over lik for å komme til, for å si det sånn.

For å gjøre en lang historie kort, som det heter, ble enden på visa at min kone og sønn dro til mine svigerforeldre for et besøk denne kvelden. Da så jeg likevel mitt snitt til å huke av enda en bane i Oslo-pyramiden, og etter å ha tatt en liten omvei for å slippe av dem var jeg i farta. Turen gikk som vanlig innom Shell på Storebaug for å ha selskap fra en kaffekopp på turen. Jeg hadde tid til en ørliten stopp innom McDonald’s på Vestby også, så det var riktig så trivelig bilen da jeg etter hvert navigerte meg frem til Høybråten Kunstgress. Geografisk befinner vi oss nå øst i Oslo fylke, helt på grensa til det som i dag heter Viken, men som mange fremdeles kaller Akershus.

Det var Høybråten og Stovner IL 2 som inviterte til fest denne kvelden. Jeg foretrekker jo å se A-lag i aksjon, men på disse banene i Oslo som er såpass kjedelig i sin utforming lar jeg prinsippene fare og benytter heller anledningene som kommer. Dagens gjester var Sandaker SFK, hvis hjemmekamp på Muselunden for kort tid siden var vertskap for tidenes banehopperfest i 10. divisjon.

Denne kvelden var det tilbake i hverdagen, for jeg telte meg, kanskje noe strengt, frem til at undertegnede var eneste(!) til å bevitne kveldens godbit på Norges laveste nivå i seriespill. Det kan ha vært noen kjenninger av laget sammen med de på benken, men det var vanskelig å eventuelt skille disse fra spillere og lagledere i joggedress. En håndfull «kids» var også til og fra med syklene sine, som åpenbart bodde i området, men utover det hadde jeg bare selskap fra 23(!) mål som omkranset banen. Noen brakker og fotballbaner av mindre størrelse er på stedet, og to laglederbenker med tak over langs den ene langsiden.

Fra bilveien der jeg parkerte entres banen opp en hjemmesnekret trapp, da denne ligger noen meter høyere i terrenget. Jeg hadde en god podkast på lur som holdt meg med selskap gjennom en noe kald 1. omgang. Regnet kom sigende etter hvert også, men da hadde allerede Hinault Nathan Kahungu sendt Sandaker i ledelsen. Lagene måtte finne seg i å ta pausepraten utendørs, og det var nok noe av grunnen til at den ble langt kortere enn det kvarteret som er normalen.

I 2. omgang klarte til slutt hjemmelaget, som for øvrig var serieleder før denne kampen, å snu oppgjøret til sin fordel. Hassan Ahmed sørget for balanse i regnskapet, før Omar Ifzal ble tungen på vektskålen i det 80. spilleminutt. 2-1 til slutt altså, og da var det godt å komme tilbake til en etter hvert god og varm bil. På vei tilbake ble det selvsagt varm drikke, for anledningen med litt mindre koffein enn vanlig, på Shell Mortensrud og fra det punktet har jeg som alltid snaue 40 minutter igjen til gårdsplassen.

For flere bilder fra Høybråten Kunstgress og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.