Stadio San Siro (Italia)

Endelig skulle jeg besøke et av de mektigste fotballanleggene vi har å by på.

Etter gårsdagens svipptur til Sveits, våknet vi opp på hotell en liten times kjøretur unna Milano sentrum. Jeg hadde fremdeles unge Johansen med meg på tur, og vi skulle nå forflytte oss til neste base i boligstrøket San Siro i Milano, som deler navn med byens storstue. Det vil si at vi valgte å drøye innsjekkingen på hotellet og parkerte heller racerbilen på en parkeringsplass i nærheten av det mektige stadionet, før vi derfra tok kollektivtrafikk inn til bykjernen og brukte dagen der frem til kampstart kl. 18.00.

Men nå tar altså denne bloggen mål av seg å fokusere på fotball, så jeg skrur tiden frem til litt før kl. 17.00. Da steg vi opp av jorden nær sagt, i form av at vi gikk av metroen på stasjonen tilknyttet Stadio San Siro og steg ut sammen med en god del av de totalt 73 576 som løste billett til kveldens Serie A-oppgjør mellom Inter og Fiorentina.

Vi startet kvelden med et måltid fra en av de imponerende mange salgsbodene, hoppet glapp over et klassisk 50/50-skjerf, men punget til gjengjeld ut med ett euro hver for en blekke til inntekt for tifo-gruppa til Inter. I mangel på offisielle kampprogram var dette et fint alternativ, selv om jeg ikke forsto et ord som sto i det.

Tiden var kommet for å entre selve anlegget. Jeg hadde betalt 10 euro for en billett på bokstavelig talt bakerste rad på den ene kortsiden. Litt ironisk, med dagens valutakurs tatt i betraktning, kom jeg altså billigere fra det til en Serie A-kamp på San Siro enn en lokal breddekamp på nivå 6 i Sveits kvelden før. Nevnte plass på bakerste rad betød hvert fall at jeg skulle ta meg opp et av disse karakteristiske tårnene i hjørnene av stadionet, og vi var vel oppe i en 12-14 runder før vi endelig var på toppen og kunne finne plassene våre.

Det var nærmest med litt ærefrykt jeg entret selve anlegget som med kapasitet på hele 80 074 (ifølge appen Futbology) ble det tredje største jeg besøkte, målt i tilskuerkapasitet, bak Camp Nou og Wembley. San Siro er naturlig nok kledd med seter over hele fjøla, en såkalt «all seater» som etter hvert har blitt det tiden krever av grunner som jeg har forståelse for, men av høyst egoistiske grunnet likevel synes er litt kjipt.

Sånn sett er San Siro forholdsvis enkel å beskrive, men selve utformingen gjør likevel at den fremstår unik, fremfor disse helt nye anleggene som har en tendens til å bli støpt i samme formen. Den ene langsiden er litt lavere enn de tre andre sidene, så for meg som satt på kortsiden kunne se ut i det området bak stadion. Utover dette må jeg nok bare anbefale alle å ta en tur selv, fremfor at jeg skal forsøke å beskrive det videre.

Selv om min reisekamerat og jeg hadde bestilt billett litt unna hverandre, forsto vi raskt på de lokale at det var mer eller mindre fritt frem på de bakerste feltene, så vi endte likevel opp med å se kampen sammen ved min ordinær plass. Hjemmelaget, som for anledningen var de blå- og sortstripete i byen, hadde en god sesong og la beslag på 3. plassen. Etter at seriegullet hadde hatt folkeregistrert adresse på Juventus Stadium et knapt tiår, hadde banedelerne Inter og AC Milan sikret seg et seriegull hver de siste sesongene, men i år så det ut til at Napoli skulle stikke av med bøtta. Gjestene Fiorentina lå litt lenger bak, men skulle likevel vise seg å være kapable til å skape trøbbel for vertskapet. Og bare for å ha nevnt det så følger jeg ikke det grann med på italiensk fotball til daglig, så denne lille historietimen jeg nå har bydd på er ren plagiat fra nettsider som vanligvis har orden i sysakene, men utover det får dere ta det med en klype salt.

Vi satt på feltet over hjemmefansen som holdt det gående med sang, tromming og flagging kampen gjennom, på imponerende vis. De klarte dessverre ikke å hjelpe Inter til å få den forløsende scoringen før pause, så lagene tok seg en hvil på stillingen 0-0. Når jeg sier «dessverre» har ikke det noe med at jeg hverken har sympatier for Inter eller andre lag i Italia, men det hadde vært stas å oppleve jubelbrølet fra et tilnærmet fullsatt San Siro.

I pausen unnet jeg meg en tur i kiosken mens jeg fortsatte å drømme om et Inter-mål. Entusiastiske hjemmefans rundt meg i køen virket å ha troen på en bedre 2. omgang, og da jeg fremdeles sto i kø da den ble sparket i gang vurderte jeg å snu i døra. Da hadde jeg akkurat kommet innenfor å kunne se kampen gjennom vinduene og i tillegg få live-kommentering på italiensk både foran og bak meg, så jeg ble stående. Da er det jo utgjort at de to minuttene jeg brukte på å sikre meg noen å drikke på, samt en liten snack ved siden av siden det var lørdag, presterte de lillakledde gjestene å sette ballen i mål.

Tilbake på plassen min var jeg derfor litt fortumlet da min reisekompis kunne fortelle om målet som jeg da for sikkerhets skyld hadde gått glipp av med minst mulig margin. Nå ville det seg slik at det ikke skulle bli noen flere mål denne kvelden heller, men jeg var like blid da jeg tuslet ut igjen av det første anlegget i mitt fotball-land nummer 24. Utenfor unnet vi oss nok en matbit fra salgsbodene før vi fant veien tilbake til bilen og hotellet. Kontrastene til morgendagen kunne knapt bli større, for da skulle vi nemlig besøke og se kamp i ministaten San Marino.

For flere bilder fra San Siro og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.