Hidegkuti Nándor Stadion (Ungarn)

En gammel kjenning var vertskap for turens andre og siste kamp.

Da jeg begynte så smått å se etter en kamp til denne turen, var det i MTK Budapest jeg tittet på først. Jeg vet at de ikke er det ypperste i ungarsk fotball akkurat nå, men på det tidspunktet hadde det gått meg hus fordi at de rykket ned i fjor.

For de som, enten med glede eller gru, husker Rosenborg CL-eventyr fra 1990- og 2000-tallet husker kanskje at trønderne målte krefter mot nettopp MTK Budapest på slutten av 90-tallet. Siden det hadde brent seg fast hos undertegnede også tenkte jeg at de hadde møttes til flere oppgjør, men det ser ut til at et kvalik-oppgjør fra 1997/98-sesongen av en eller annen grunn har gjort krav på en brøkdel av langtidshukommelsen.

Den faste leser av bloggen har også lagt merke til at vi overvar en kamp dagen før, men jeg hadde altså overbevist fruen om at vi hadde tid til én kamp til. Den skulle spilles lørdag kl. 17.00, og vi rakk da også denne dagen en hel del før vi i dag lot alminnelig kollektivtransport (i motsetning til drosje dagen før) frakte oss til Hidegkuti Nándor Stadion.

Selv om MTK Budapest nå er nede i Ungarns svar på OBOS-ligaen er de likevel, basert på triumfer, blant de absolutt største klubbene i landet. MTK har med sine 23 seriemesterskap sanket nest flest, kun bak Ferencváros  med 30. I tillegg har hovedstadsklubben skrapet sammen hele 12 cupmesterskap, som kanskje den ene av to stjerner mot klubbemblemet symboliserer? (Dere som vet, tar den.)

Nå handlet det imidlertid om å karre seg tilbake til det gjeve selskap, og der lå de godt i rute med serieledelse og 46 poeng etter 20 spilte runder i en serie med 20 lag, inkludert ett som har trukket seg. Budafoki lå nærmest den gamle storheten med 42 poeng, mens dagens motstander, Dorogi, lå trygt plassert på 11. plass med 27 poeng.

Med brukbar tid til kampstart tok vi oss inn på anlegget som så nokså originalt ut på innsiden, men hadde en uvanlig tvist på innsiden. Stadionet sto for øvrig klart så sent som i 2016, og har fått sitt navn etter Ungarn- og MTK-legenden Nándor Hidegkuti. Vi tok oss inn på den ene langsiden, en sittetribune som er kledd med plastseter i flere forskjellige blåfarger ispedd noen hvite. Likeså med motsatt langside, men der fantes også garderober innunder tribunen, VIP-bokser og laglederbenker.

Så til tvisten. Nå er dette et stadion som er bygget inn i kantene, og da er det jo ikke direkte uvanlig å utnytte den plassen med tribuner også der. Der har de åpenbart ikke sett behovet for her, for bak begge målene er det rett og slett bare betongvegger med nett foran, slik at ballen ikke skal sprette tilbake på banen i tide og utide. Så på kortsidene ser anlegget nærmest ut som en innendørshall, mens vi på langsidene er vitne til et anlegg som kan minne mer om det moderne fra 2016, som historiebøkene vitner om at det tross alt er. Selv om kortsidene ikke hadde plass til tilskuere, var det likevel god plass til de 1 801 og betalende. Men at det skal være plass til så mye som 12 700 som Futbology-appen påstår, har jeg litt vanskelig for å tro, alene basert på øyemål. Nå sier en Wikipedia-artikkel 5 322, men det synes jeg virket litt lite igjen. Samme kan det være, vi var på plass og klare for kamp.

Hjemmelaget tok ikke uventet føringen fra start. De kjørte til tider over sine motstandere, men de skulle ikke få uttelling før i 1. omgangs siste ordinære spilleminutt ved Dániel Prosser. Samme Prosser skulle bli målscorer i det 65. spilleminutt, og da så det ut til at serielederen hadde kontroll på begivenhetene. Litt spenning skulle det bli da Vince Nyíri dunket inn 2-1 etter 76 minutter, men utligningen skulle aldri komme. Dermed befestet MTK Budapest sin posisjon på toppen av tabellen, og det skulle ikke forundre meg om de neste år igjen spiser kirsebær med de store gutta.

Da var det bare for oss å vende tilbake til hotellet. For selv om klokka bare var i ferd med å passere 19.00, så tok vi kveldsmaten på veien og var klare for en rolig kveld. Det er ingen kjære mor når vi jager billige flybilletter, så vi var oppe igjen midt på natta for å komme oss tilbake til halv arbeidsdag hjemme i Norge.

Nok en nydelig tur var ved veis ende. Allerede helgen etter planla jeg en kamp i Polen, men før det skulle jeg kombinere en treningskamp med jobbreise i det flunkende nye Vestfold og Telemark fylke.

For flere bilder fra Hidegkuti Nándor Stadion og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen og Twitter-kontoen «paabortebane».