Nationalarenaen (Sverige)

Første bortekamp med landslaget skulle omsider bli et faktum, selv om turen ikke ble særlig lenger enn en lang bortetur i Eliteserien.

Klokka hadde etter hvert begynt å tikke mot midnatt da jeg omsider ramla inn døra etter et jobboppdrag i Ålesund, vel vitende om at jeg skulle i dusjen igjen om drøye seks timer. Jeg har i utgangspunktet satt strekt for mitt fotballengasjement ved bortekamper med vårt kjære landslag, men da tilfeldighetene ville ha det til at min vake kone var over alle hauger samme helg som Oljeberget bød på busstur til Stockholm måtte jeg slå til.

Etter noen timer under dyna var jeg klar for langtur, med sekken full av nistepakke, ladebank og god lektyre. Jeg skulle slå følge med Oljeberget som hadde satt opp buss, og de var også spandable nok til å tilby NSA-medlemmer (som meg selv) medlemspris på bussen. Første etappe fra Moss til Oslo måtte jeg riktignok stå for selv, og da Vy mot alle odds fikk meg inn til Oslo S på tiden kunne jeg møte opp utenfor Thon Hotel Opera noen minutter før bussen ankom kl. 08.00. Det var åpenbart noen som var gira på å utnytte tiden i Stockholm godt frem til kampstart så sent som kl. 20.45.

Litt trøtt i trynet tok undertegnede det piano den første tiden, men underveis måtte jeg ta motet til meg og hilse på reiselederen. Det var nemlig ingen ringere enn Tufte IL-yndlingen Lars Olav, som sammen med en herlig bukett såkalte nerder snekret sammen Norges mest sjarmerende fotballag tilbake i 2005. Jeg regnet vel med at TV-kjendisen var passe lei av å prate om den tiden, men det var tydeligvis såpass lenge siden at han la gladelig ut om diverse anekdoter og historier fra tiden på skjermen.

En god fotballprat hjelper alltid på turen, så uten å dvele mer ved akkurat det så ankom vi etter hvert vårt vannhull i Stockholm rett etter at klokken hadde passert 16.00. Jeg visste selvsagt smertelig godt at det gikk et par breddekamper i nærheten med kampstart kl. 16.00, men da jeg i beste fall ville rekke pausen så slo jeg det fra meg og tok heller initiativ til en middag på en pub med et par trivelige karer jeg også hadde stiftet bekjentskap med på bussen.

Tilbake på utestedet der NFF hadde lagt til rette for norske fans var det etter hvert vel mye «gullet ska hem» og andre sanger på dialekt, slik at jeg heller returnerte til etablissementet ved siden av og slo ihjel tiden frem til kamp i hyggelig passiar med mer rolige og pratesalige karer fra andre supportermiljøer.

Da var det omsider klart for kampen som skulle gå av stabelen på Friends Arena, et topp moderne stadion fra 2012 med tilskuerkapasitet på hele 54 329, ifølge Groundhopper App. På dette tidspunktet trengte Norge en seier i dette oppgjøret, etter at de hadde surret det til for seg selv i to hjemmekamper mot Romania og nettopp Sverige. Dette innlegget skrives etter kampene mot Spania og Romania i oktober-runden, så jeg seg ingen hensikt med å skissere tabellsituasjon og EM-muligheter fra den gangen. Vi som følger med vet dessverre hvordan det ser ut nå.

Friends Arena er som sagt et moderne og flott anlegg. Hele stadionet er pakket inn med tette hjørnet og til og med muligheter til å lukke igjen taket når de ønsker dere. I tre seksjoner kan tilskuerne slå seg ned på sorte og gule seter, som jeg mistenker har noe med at AIK spiller sine hjemmekamper her til daglig. Vi fra Norge hadde for øvrig fått plasser på nederste etasje bak det ene målet, som vel kalles «Norra Stå» av de lokale. I taket finnes også en TV-boks med skjerm på alle fire sider, àla det en gjerne ser i større hockeyhaller. Selv om anlegget er nytt og moderne har de tatt seg bryet med å legge naturgress som underlag, og det gleder jo en konservativ fotballkar som gjerne vil ha det «slik det alltid har vært».

Utenom dette er det ikke all verdens å beskrive om selve anlegget, annet enn av Ola Nordmann selvsagt hadde fått nyss i at det ble solgt «slalombrus» som ordkunstneren Marius Skjelbæk så passe kalte øl en gang. Disse godsakene fikk selvsagt bein å gå på underveis i kampen. Om de norske spillerne hadde fått servert noe av det samme i garderoben er jeg vel heller tvilende til, men noe må det ha vært for de holdt imponerende bra med mot Sverige som hvert fall undertegnede anså som en liten favoritt før oppgjøret.

Søta bror skapte både én og to farligheter i løpet av de første 30 minuttene, men det skulle altså bli Norge som nok en gang skulle innbille en sulteforet fotballnasjon om at denne gangen skulle vi klare det.
Det hele startet med en litt nonchalant gul- og blåkledd forsvarsrekke som var klare for pause, og da så Joshua King sitt snitt til å rappe ballen langt inne på Sveriges banehalvdel. Nå skal ikke jeg insinuere at NFF skal sende en blomsterkvart retning Drammen, men det var nok ikke helt tilfeldig at to gamle Godset-helter i Martin Ødegaard og Stefan Johansen var nest sist og sist på ballen. Dermed kunne Rune Tribune og resten av den solide delegasjonen bak mål kunne juble for 0-1 rett før hvilen.

Pausen ble brukt til å dulte borti både Frode Kippe og Freddy dos Santos, og særlig med førstnevnte merket jeg fort at det var like greit at han ikke dultet tilbake. Man møter jo flere kjentfolk på en sådan plass, så pausen gikk unna mens vi spekulerte i om dette kunne holde helt inn.

Det skulle det selvsagt ikke. Det holdt i en kvarter, men da vi passerte timen fikk Sverige målet sitt, signert Emil Forsberg, og da var vi egentlig like langt både i kampen også i gruppa. 1-1 skulle stå seg selv om begge lag hadde muligheter til å raske med seg alle tre poengene, og dermed var majoriteten av 38 872 tilskuere på Friends Arena fornøyde med tingenes tilstand, om vi skal legge tabellsituasjon og EM-muligheter til grunn.

Da var det bare å takke både spillere og kjente på tribunen for kampen og komme seg tilbake til bussen. Det skulle vise seg å bli enklere sagt enn gjort, men etter litt frem og tilbake i duskregnet utenfor stadion kom vi nå oss etter hvert inn i doningen som etter beste evne skulle føre oss trygt tilbake til vår egen hovedstad. Dit skulle vi også komme ut i de sene timer, og etter helgens strabaser både på jobb og privat kjente jeg at hjemmekontor dagen etter skulle gå helt greit.

Bortekamp med landslaget hadde gitt mersmak, men så er det jo dessverre grenser for hvor mange slike bortekamper man får til med bakketransport med et drøyt døgn til disposisjon. Dette ble for øvrig min bane nummer 18 i Sverige.

For flere bilder fra Friends Arena og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».