Ullerøy Idrettsplass

På en torsdag med hjemmekontor, var veien kort til Sarpsborg da jeg hadde pakket bort sakene for dagen og kveldsroen senket seg.

Jeg bestemte meg denne kvelden for å besøke Ullerøy IL i Sarpsborg. Idrettslaget deler navn med bygda og halvøya de representerer, som vel best kan beskrives geografisk med en beliggenhet mellom Skjeberg og Skjærvika. Etter at jeg flyttet til Halden har jeg utallige ganger skjørt forbi skiltingen til Ullerøy IL på min ferd til Fredrikstad, i tillegg til at dette også var en ofte brukt vei da jeg bodde i nettopp Fredrikstad og skulle handle i Sverige. Endelig skulle muligheten by seg for å besøke klubben i de dype skoger.

Jeg lot som vanlig bilen frakte meg den om lag 25 minutter lange kjøreturen. At Ullerøy godt gjemt i skogen var jeg forsåvidt klar over, men maken til kronglete vei for en kamp i 7. divisjon har jeg aldri vært borti. Veien til den nevnte skiltingen gikk rolig for seg, men derfra humpet det av gårde på grusveier som ikke blir prioritert av vegvesenet for å si det pent.

Omsider fremme etter en ørliten kjørefeil som ingen trenger å vite om, kom jeg frem til det som litt overraskende var en naturgressbane på dette nivået. Ullerøy Idrettsplass ligger idyllisk til blant høye fjell og mye skog, med et flott klubbhus og tilhørende kiosk. Noen benker og stoler var det også får de som måtte ønske det, for øvrig av samme slag som innbytterbenkene hadde fått tildelt, mens resten måtte ta til takke med å stå langs sidelinjen.

Det var denne kvelden nevnte Ullerøy IL og Ise SK som skulle gjøre opp om poengene i 7. divisjon, avdeling 1. Gjestene lå på en solid 3. plass etter at alle 10 lagene i avdelingen hadde unnagjort seks serierunder. Avdelingen ble toppet av Østsiden IL 2 med full pott, som vi si 18 poeng for de som ikke gidder å regne ut slikt på egenhånd. Halsende bak lå Halden-laget Idd SK 2, mens da dagens gjester hadde gjort  det best av de tre (!) A-lagene i denne avdelingen. Ullerøy var i så måte nest best denne konkurransen med sine syv poeng på 7. plass. Fortapt i bunn lå A-laget til Aremark IF  med fattige tre poeng og uten seier så langt.

Høyere opp i divisjonene er jeg ingen stor fan av reservelag som ødelegger for hardtsatsende A-lag, men på nivå åtte i lokalfotballen får vi kanskje la den passere, selv om vi i denne avdelingen også finner to 3.-lag. Jeg var i så måte fornøyd med å se to A-lag i aksjon, og det kan vel heller ikke sies å være helt tilfeldig at jeg valgte akkurat dette oppgjøret, selv om jeg hadde andre alternativer denne kvelden.

På dette nivået er det ikke alltid det blir spilt så veldig fin fotball og jeg merker faktisk forskjell bare jeg ser kamp et par divisjoner opp, der lagene stort sett har kvalitet nok til å få til mer spill enn på dette nivået. Selv om det kan bli mye «tut og mæl» hender det jeg blir positivt overrasket også på dette nivået, og jeg håper at så var tilfellet også i kveld.

En snau uke i etterkant, når dette skrives, få jeg vel ærlig innrømme at jeg har sett bedre fotballkamper i mitt liv, men det skal hvert fall ikke så på innsatsen. I en jevnspilt 1. omgang var gjestene det førende laget som skapte stort sett det som var av målsjanser. Lagene gikk likevel til pause på stillingen 0-0 etter en forestilling som neppe går inn i historiebøkene til noen av klubbene. Jeg benyttet pausen, og den meget lyse sommerkvelden, til å knipse et par bilder og sjekke noen sosiale medier før lagene kom ut igjen på banen i et forsøk på å få med seg alle poengene.

Det var fremdeles gjestene som var det førende laget, synes jeg, og etter 68 minutter skulle de også få sin velfortjente scoring. Supporterklubben «Ise Devils» ga lyd fra seg, mens hjemmelagets benk forsøkte å mane sine fremover for å få en utlikning. Så skjedde altså ikke, og etter en 2. omgang som bød på litt finspill og mye nerve kunne jeg huke av for nok en bane i lokalfotball i Østfold, før jeg ikke så noen grunn til å vente med å vende snuta hjemover igjen.

 

For flere bilder fra mine turer, sjekk ut Instagram-kontoen «paabortebane».