Skogstrandbanen

På en dag jeg egentlig ikke hadde planer om kamp, måtte jeg bare svippe innom Skogstrandbanen da jeg ble gjort oppmerksom på at en barndomskamerat skulle være en av aktørene.

Fredrikstad-laget Skogstrand IL skulle denne kvelden være vertskap for Sarpsborg-laget Greåker IL. Jeg var på vei hjem fra dagens aktiviteter da jeg fikk med meg at en mangeåring kamerat skulle vokste buret for Greåker. Da kunne ikke jeg være dårligere enn at jeg tok den lille omveien om Skogstrand for å følge ham fra sidelinjen.

Skogstrandbanen er, som mange andre banen på dette nivået, en nokså kjip kunstgressbane der fasiliteter nesten ikke eksisterer. Et lite lyspunkt her er en liten provisorisk tribune som anslagsvis kan gi hvile til omtrent 50 tilskuere. Når plastsetene gjenspeiler klubbens sorte og gule klubbfarger, og man i tillegg har åpen kiosk, er det ikke så mye mer som skal til for å løfte inntrykket.

Jeg skulle i kveld se seriekamp i 6. divisjon, avdeling 2. Kveldens vertskap hadde åpnet sesongen med syv tre-poengere på like mange forsøk. Likevel var de faktisk henvist til 2. plass på tabellen, da Halden-laget Fredrikshald heller ikke hadde tatt seg bryet med å dele på poengene med sine motstandere. De hadde også være mer grådige i målprotokollen enn sine rivaler fra Skogstrand, slik at de før kveldens kamper hadde 8 +-mål å gå på. Greåker lå heller ikke håpløst til med sin 4. plass, i en avdeling med 12 lag, fem poeng bak de umulige i tet, og to poeng bak Gresvik.

Jeg var på plass nokså tett på kampstart kl. 20.15, så det tok ikke mange minuttene før dommeren blåste i fløyta for første gang i kveld. Jeg satt i hyggelig passiar med kjente på tribunen og fikk se gjestene fra Greåker, som jeg naturlig nok måtte holde en knapp på i kveld, ta ledelsen allerede etter seks minutter. Skogstrand har, som tabellen tilsier, ikke for vane å havne i bakleksa denne sesongen, men gjorde likevel det de kunne mot et solid Greåker. Når dette skrives en uke etter kampen, etter en travel uke, er det ikke like enkelt å etterlate seg et detaljert reisebrev, men gjestene klarte nå hvert fall å holde på sin ledelse til pause.

Jeg benyttet pausen til å unne meg en kopp kaffe i kiosken, og lot meg også friste til å røske meg med en rykende fersk vaffel fra bua. Før vi visste ordet av det kom lagene ut igjen for de siste 45. Noen minutter ut i omgangen måtte jeg søke ly i klubbhuset for å kvitte meg med noen desiliter, og da går det som det ofte gjør for min del, nemlig at målet kommer. På vei ut fra klubbhuset fikk jeg bekreftet av gjestene hadde doblet sin ledelse, ved Andreas Sørensen som noterte seg for sin andre scoring for kvelden.

Da gikk det mot en meget solid borteseier for Greåker, og det hadde vært den berømte prikken over i-en om min kamerat, Jostein, hadde klart å holde buret rent. Med 10 minutter igjen måtte dessverre også han kapitulere, men det målet blir bare av ren akademisk interesse, for gjestene klarte til slutt å hale i land alle poengene.

Da gjensto det bare for meg å ønske Jostein og resten av laget lykke til med sesongen, før jeg lot min trofaste følgesvenn på mine mange, kanskje noe merkelige, fotballturer gjøre jobben sin på E6 tilbake til Halden.

 

For flere bilder fra mine fotballturer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».