Selhurst Park (England)

Denne turen, og sannsynligvis groundhopper-året 2017, skulle avsluttes med en rysare på Selhurst Park i London.

Filip og jeg tuslet over Motspur Park etter endt U18-kamp for å møte drosjen vi var lovet for å rekke Premier League-oppgjøret mellom Crystal Palace og Stoke City. Tilbake i klubbhuset møtte vi selvsagt ikke drosjen vi var lovet, så vi måtte ut på vift til Motspur Park stasjon igjen hvor vi etter litt om og men fant taxisentralen. Der møtte vi av alle ting en kar i resepsjonen som hadde bodd flere år i Norge, og til og med hadde anlagt rogalandsdialekt.

Drosjeturen til Selhurst Park ble beregnet til drøyt 35 minutter, som vi fikk for £25 før vi satte oss inn i bilen. Filip brukte turen til å bli kjent i omgivelsene, mens jeg benyttet anledningen til å ta en liten blund som ikke var planlagt i det hele tatt.

Vel fremme utenfor Selhurst Park hadde vi snaue 10 minutter til dommeren skulle blåse i gang. Vi takket sjåføren for turen, og la igjen litt mer penger enn det han krevde for turen. Vi tok oss inn gjennom en overraskende rask sikkerhetskontroll, og smale innganger som man ikke kan ta feil av – dette var et gammelt, klassisk anlegg, som har vært med på mye sprell.

Vi ilte ned til våre plasser, med 14.59 på uret, på rad fem på den ene langsiden, side om side med den tilreisende Stoke-fansen. Vi hadde betalt £34,50 for hver vår plass som jeg var veldig fornøyd med, selv om jeg kanskje skulle ønsket meg at vi satt et par rader høyere opp. På vei inn hadde jeg også rukket å bytte til meg et kampprogram for £3,50, som selvsagt hører med når vi endelig besøker klubber som tilbyr slikt.

Denne kampen ble før turen ansett som det store høydepunktet, og vi skjønte at vi skulle få rett i den spådommen allerede får vi hadde rukket å sette oss. Makan til stemning!

Selhurst Park er kledd med tribuner på alle fire sider, med åpne hjørner. Vi satt som sagt på den ene langsiden, som jeg antar var kanskje den eldste tribunen. En herlig tribune, som rommet overraskende mange mennesker. Jeg snudde meg underveis i kampen for å se på skaren bak meg, og klarte faktisk ikke å se bakerste rad. Kortsiden til venstre for oss, der den harde kjernen med syngende Palace-fans holdt til, var også en nydelig tribune. Den rager høyt over bakken med to seksjoner, og også denne gir plass til en betydelig andel tilskuere. Kortsiden til høyre for oss var ikke like godt utnyttet hva gjelder antall plasser, men til gjengjeld var det her VIP-fasilitetene finner sted, så langt jeg forsto det. En mindre tribune enn den vi befant oss på, fant sted på motsatt langside.

Ifølge appen Groundhopper har Selhurst Park en tilskuerkapasitet på 26 309. Jeg vil tro det gjør den til blant de minste anleggene i den engelske toppdivisjonen, uten at jeg har rotet frem en oversikt over slikt. For å sette det litt i perspektiv, forteller den samme appen at Selhurst Park er det 34. største fotballstadionet i England.

Begge lags supportere gjorde sitt til å lage en fantastisk ramme rundt kampen. Jeg trivdes på Selhurst Park fra første minutt. Kampen levde også opp til forventningene. Det var to jevne lag som kjempet på nedre halvdel av tabellen, som skulle gjøre opp om poengene denne dagen. For hjemmelagets vedkommende ser det ut til at denne sesongen blir en kamp for tilværelsen, og ingen ringene enn Roy Hodgson er hentet inn for å holde klubben på øverste nivå.

En kamp med mange dueller, krydret med noe finspill i blant, var vel omtrent det kampbildet jeg så for meg før kampen. Filip bestemte seg for å oppsøke kiosken midtveis i omgangen, mens jeg ignorerte glatt at den solide frokosten (full English breakfast) snart hadde gjort sitt og systemet var klar for hilse nytt påfyll av energi velkommen. Første omgang raste selvsagt av gårde, i det som nesten kan kalles en treningsøkt all det tid publikum reiste seg hver gang hjemmelaget satte fart fremover på banen. Etter et solid antall knebøy, gikk lagene til pause på stillingen 0-0. Jeg gikk straks for å slå lens og gi kiosken et forsøk i pausen, men betjeningen i kiosken har ikke gått samme skole som de på London Stadium dagen før, så jeg lot det være og fant plassen min igjen et par minutter før lagene entret banen igjen.

Crystal Palace har fremdeles duskedamer på kampene sine. Vi var ikke ute i god nok tid til å få med oss showet før kamp, men vi var heldige nok til å få en liten smakebit av hva de er i stand til i løpet av pausen. Vel, nå var vi strengt tatt til stede for å se fotball, og all den tid både Filip og jeg har fast følge, var det kanskje like greit at de lettkledde bertene forlot banen, til fordel for voksne mannfolk som skulle kjempe om poeng i Premier League.

Stoke-juvelen Xherdan Shaqiri var mannen som til slutt skulle få æren av å tegne seg først i målprotokollen. Han banken ballen ned i det ene hjørnet til Palace-keepen, og feiret like godt målet foran hjemmefansen i det ene hjørnet, som ikke så ut til å ha så mye til overs for det valget. Scoringen ødela ikke stemningen, men det tvang hjemmelaget til å presse på offensivt. Det lykkes de med, og allerede tre minutter etter scoringen til Shaqiri satt den også i nettet på motsatt side. Sniken Loftus-Cheek lurte alene på bakerste stolpe, og fikk etter et innlegg stå ganske så alene, dunket ballen i mål, og tenkte at han kunne gjengjelde tjenesten og ta en litt lang sving foran de tilreisende.

Med en halvtime igjen av kampen gikk begge lag for seieren, og gav de fremmøtte en underholdende kamp. Noen minutter før slutt presterte en Stoke-spiller å bomme på, det som for meg fra motsatt side av banen, så ut som åpent mål på mirakuløst vis. Etter å ha sett sjansen på TV i etterkant, er det enda mer utrolig at han ikke klarte å score på den vanvittige målsjansen. Crystal Palace visste å utnytte slikt sjansesløseri, for to minutter på overtid smalt et skudd i stolpen bak Stoke-keeperen, og den franske landslagsspilleren, Mamadou Sakho, fikk stå alene i feltet og ekspedere vinnermålet til vill jubel fra hjemmefansen.

Minuttet etter blåste dommeren av, og jeg tenkte i mitt stille sinn at det er klubber som dette som skulle vunnet Premier League, fremfor fjorårets mester Chelsea, og årets suverene leder, Manchester City. Uansett hva jeg tenker om det, er det nok noen år til seriegullet finner veien til Selhurst Park, men jeg hadde uansett storkost meg, og gjør mer enn gjerne en revisit hit, selv om jeg selvsagt søker nye baner som førte prioritet.

Etter kamp tok vi en rask titt innom klubbsjappa, før vi satte kursen tilbake til sentrum. Jeg måtte innom Poundland for å kjøpe en sjokolade som nødproviant, før vi etter hvert satte oss ned på Travellers Tavern ved Victoria stasjon for andre kvelden på rad. En bacon and cheese burger with fries gikk ned på høykant, før vi tok oss god tid på puben etter måltidet til å nyte stunden og prate om turen.

Vi fant omsider tilbake til Croydon der vi stakk nesa innom Wetherspoon-puben St. George, i håp om å finne en dartskive eller andre spill vi liker å bedrive ute. Da vi kun ble møtt med kroneautomater tenkte vi at vi like gjerne kunne ta kvelden, og jeg merket da jeg traff dyna at det ikke var et øyeblikk for tidlig.

Dagen etter skulle vi grytidlig opp for å rekke flyet tilbake til Oslo. Der skulle Filip sette seg på toget hjem til Oslo by, mens jeg ble igjen på flyplassen for å ta flyet videre til Ålesund og overvære Strømsgodsets siste seriekamp i Eliteserien 2017. Jeg kunne dermed se frem til en kamp til (som for øvrig var en revisit på Color Line Stadion) og en ekstra hotellovernatting før groundhopper-året, og sannsynligvis fotballåret i sin helhet, var over for denne gang.

2017 har bydd på 39 nye baner, i fem forskjellige land, noe som er ny rekord med klar margin for mitt vedkommende. Nå ser jeg faktisk frem til en stund med fotballfri, men jeg kjenner meg selv såpass godt at når terminlister for neste år blir klart i midten av desember, og klubbenes treningskamper blir offentliggjort, begynner det å krible i magen igjen.