Lier Stadion

Når jeg for første gang på noen år skulle se min første Strømsgodset-helt, Thomas Sørum, i aksjon, var det skrevet i stjernene at drammenseren skulle varte opp med hat-trick.

Jeg hadde tilbrakt søndagen i forveien på langtur med GodsetUnionen for å se Strømsgodsets bortekamp mot Viking i Stavanger fra tribuneplass. Med ankomst i Drammen på morgenkvisten, mandag morgen, hadde jeg allerede avtalt med mine foreldre å overnatte hos dem i Drammen. Mandag var fridag for mitt vedkommende, så jeg bestemte meg for å tilbringe dagen i Drammen for så å reise rett på jobb i Oslo dagen etter.

Dagen gikk med til å sove ut etter langturen og pusle med litt småtteri fra jobb. Jeg hadde i utgangspunktet ikke store planer om å se kamp denne kvelden, men jeg hadde selvsagt registrert at det skulle avvikles en kamp nokså sent på kvelden på Marienlyst Kunstgress, side om side med hjemmebanen til Strømsgodset, Marienlyst Stadion. Da dette var en bane jeg faktisk ikke har sett en obligatorisk kamp før, tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg ville ende opp der utover kvelden.

Resten av kvelden var i utgangspunktet satt av til kvalitetstid med familien, men da foreldre og søsken i tur og orden endte opp på jobbreise, trening og andre sysler, begynte også jeg å tenke i andre baner. Med kampen på Marienlyst i bakhode, sjekket jeg mulighetene for en dobbel denne kvelden, da det likevel ikke var mye å være hjemme for. Jeg slo meg først til ro med at det ble én kamp, før jeg så at mine gamle Godset-helter Lars Granaas og Thomas Sørum var i 11-eren til Stoppen SK fra Lier (nabokommunen til Drammen). Det var nok til at jeg fikk innvilget søknad om å få låne en av bilene i gårdsplassen og kjøre de drøye 10 minuttene til Lier Stadion, om ikke annet for nostalgiens skyld.

Lier Stadion er i grunn ikke rare greiene. Klubbhuset er riktignok solid, men annet en det har de to 11-er baner og én 7-er bane å by på. Naturgressbanen som ligger side og side med dagens kunstgress-arena, heter vel formelt Lier Stadion, mens banen som ble brukt i dag heter Lier Kunstgress på NFF sine nettsider. Da kommer selvsagt spørmål opp igjen om dette er én eller to baner til en groundhopper-liste. Bane er adskilt med en liten asfaltert, avsperret veibane ned til klubbhuset, og et gjerde med en rekke reklameplakater mot kunstgressbanen. Personlig velger jeg, hvert fall for nå, å kalle dette for én bane, og registrere den som «Lier Stadion», fremfor «Lier Kunstgress». Naturgressbanen er sannsynligvis lite i bruk uansett, all den tid den ikke er utstyrt med flomlys.

Kunstgressbanen er inngjerdet med asfalt på den ene langsiden og laglederbenker på den andre. Bak det ene målet ligger en kunstgressbane i 7-er-størrelse som ble brukt at et jentelag underveis i kampen. Bak det andre målet er det gressplen frem til den videregående skolen som ligger noen meter unna. Stort mer er det ikke å si om banen, så hovedattraksjonen, hvert fall for meg, denne kvelden var å se Granaas og Sørum i aksjon i Stoppen SKs noe dystre helsvarte drakter.

På motsatt banehalvdel sto ROS, som vi kaller de på folkemunne. For de som ikke er lokalkjente, står de bokstavene for Røyken og Spikkestad. Begge lag lå før oppgjøret nokså trygt plassert på nedre halvdel tabellen i 5. divisjon, Buskerud. Jeg vet ikke sikkert hvor mange lag som rykker ned fra denne avdelingen, men det ligger nå tre lag i bunn, med en liten luke til lagene foran. Med 3-4 kamper igjen for lagene, ser det dermed nokså dystert ut for Vikersund, Fjell og Åmot/Modum 2.

Noen minutter over planlagt start, blåste dommeren i gang oppgjøret. De få tilskuerne som møtte opp fikk se en jevnspilt fotballkamp. Kampen trengte målet fra bortelagets Trym Eriksen etter en snau halvtime. Måten det kom på ville nok Stoppen-keeperen vært foruten, da det så ut som et meget overkommelig langskudd. Om ballen flakket i luften vet jeg ikke, men det så ut som keeper underveis mistet kontrollen, og strakk seg forgjeves etter langskuddet som suste inn midt i målet.

Det fikk Stoppen og den gamle ringreven Thomas Sørum til å forstå alvoret. Bare minuttet etter dro Sørum av en forsvarspiller og fyrte av en skudd tilbake i hjørnet fra der han kom, fikk keeper på feil fot, og dermed sto en 1-1. Min mistanke om noe svakt keeperspill på foregående scoring ble bekreftet da Stoppen-keeper runget ut et takknemlig «tusen takk, Sørum», til god latter fra de fremmøtte.

Ytterligere to minutter etter, ble den samme Thomas Sørum spilt alene gjennom med keeper, og som i glansdagene i SIF-drakta gjorde han ingen feil da han siktet og traff nede med stolperoten bak keeperens lengste hjørne. Kampen var snudd på under fem minutter, en stilling som sto seg til dommeren blåste lagene inn til en vel fortjent pause.

I 2. omgang skulle også ROS’ Trym Eriksen bli tomålsscorer før historien gjentok seg og Stoppen svarte med scoring minuttet etter igjen. Så, seks minutter før fulltid, skulle Thomas Sørum fullføre sitt hat-trick, som drev mine tanker tilbake til 2001-sesongen, min første sesong som tribuneliter på Marienlyst Stadion, da jeg fikk min første SIF-helt samme sesong som klubben rykket ned til nivå 2. At Stoppen fastsatte sluttresultatet til 5-2 noen minutter etter, var hyggelig, men min kveld var allerede komplett.

Dommeren blåste av noen minutter senere enn mine beregninger, så jeg ilte tilbake til bilen for å returnere til Drammen og rekke ny kamp på kjente trakter før kvelden var omme.