Seiersten Stadion

Det tok ikke mange dagene fra min tur til Finland før abstinensene etter fotball igjen meldte seg.

Vel hjemme igjen etter en langhelg i Finland, var jeg klar for å fylle ferieukene med mer fotball. Til denne lørdagen plukket jeg tidlig ut Norsk Tipping-oppgjøret mellom Drøbak-Frogn IL og SK Sprint-Jeløy. Takket være min groundhopper-kollega, Anders Johansen, fikk jeg se DFI på Frogn Kunstgress forrige sesong. Nå var DFI tilbake på Seiersten Stadion, som begynner å ta form etter en lengre byggeprosess, og jeg så frem til å se Drøbak-laget også her.

Jeg møtte nevnte Johansen, mannen bak groundhopper-blokken Vikinghopper, på tribunen etter at jeg hadde parkert bilen ved skolen ved siden av banen og betalt meg inn med de 100 kronene som ble krevd ved inngangen. Et fire siders program og et A4-ark med lagoppstillinger var inkludert i inngangsbilletten, og jeg takket selvsagt ja til det tilbudet. Skjønt, takke ja er å ta i, da jeg måtte grave det frem seg fra en balje ved inngangspartiet, uten at karene som betjente inngangspartiet oppfordret til å ta med et slikt.

Seiersten Stadion entres i det ene hjørnet, på samme langside hvor garderobeanlegget finner sted. Rundt banen er det tartandekke, som også ble brukt til å ta seg til motsatt langside hvor anleggets tribunefasiliteter befinner seg. Seiersten Stadion har, så vidt jeg forstår, en relativt ny tribune som strekker seg over mer eller mindre hele langsiden. Tribunen som byr på røde plastikkseter så vel som ståplasser skal, sammen med resten av anlegget, ifølge appen Groundhopper ha plass til 2 000 tilskuere. Hvor nært det er sannheten skal ikke jeg spekulere i, men det var hvert fall god plass til de 120 tilskuerne som hadde funnet veien til dagens seriekamp. Den lokale Anders Johansen spekulerte dessuten i om det var plass til flere tilskuere på anlegget før de bygde sin mer moderne tribune. Det er mulig den nevnte kapasiteten på 2 000 tilskuere stammer fra den tiden.

Uansett hvor mange det er pass til på tribunen, var det nå 22 spillere på banen i tillegg til trioen i svart, og kampen kunne starte. I det som begynte med flott solskinn skulle hjemmelaget DFI, som ligger plassert midt på tabellen, måle krefter mot nedrykksplasserte Sprint-Jeløy fra Moss.

DFI viste tidlig at de ville styre oppgjøret på eget kunstgress, og allerede etter ni minutter ekspederte Mikkel Aarstrand kveldens første ball i mål til jubel fra de fremmøtte. DFIs meritterte, og ikke minst engasjerte, trener Teitur Thordarson var kanskje den mest fornøyde av alle. Det diskuteres av og til hvor mye såkalt coaching underveis i kampene egentlig har for seg, men personlig har jeg sans for trenere som viser engasjement underveis.

Resten av omgangen var en jevnspilt affære, selv om DFI kanskje burde utnyttet sine sjanser på en bedre måte. Jeg på min side var vel så interessert i å høre om min groundhopper-kollegas neste tur til England. Det var vel da vi diskuterte gunstige tidspunkter for en England-tur i romulen, at det gikk opp for oss at en hundeeier muligens hadde sett sitt snitt til å la oss avlaste vedkommende fra dyrepasset. Det lå hvert fall en stor hund i bånd og avslappende stilling mellom oss, uten tegn til en som ville vedkjenne seg dyret. Da dommeren blåste lagene inn til pause var både mennesker og dyr fornøyde med forestillingen og ledelse til hjemmelaget.

DFI starter den andre omgangen i samme tempo som den første. Kun fire minutter skulle det gå før Magnus Fagernes doblet ledelsen til gutta fra badebyen. Med det som så ut som en trygg ledelse, sjekket vi samtidig resultater fra andre kamper og fikk konstatert at DFI lå an til å klarte forbi hvert fall ett lag, da rekruttene til Strømsgodset ble brukt som rundingsbøyer av serieleder Moss på Melløs.

DFI-spiller Nichlas Furu, som for tiden er skadet, kom etter hvert opp på tribunen og holdt oss med selskap, da han er kamerat og nabo til Anders. Et meget hyggelig bekjentskap som også røpet litt om spillerlønninger på dette nivået i norsk fotball.

På banen spilte Sprint-Jeløy sett litt inn i kampen igjen, og fikk i denne perioden tildelt straffespark som var vanskelig for oss på motsatt side å se. Vi konkluderte med at det måtte være en hands som ga dommeren grunn til å peke på 11-meteren. Straffen ble dog blåst over mål, og DFI hadde fremdeles en noe trygg 2-0-ledelse. Den skulle holde til kampuret hadde passert fulltid, men heller ikke denne gangen klarte gutta fra badebyen å holde nullen. Reduseringen til mossekråkene kom dog for sent, og DFI kunne slippe jubelen løs da dommeren blåste i sin fløyte for siste gang.

Det var hyggelig å se kamp med en groundhopper igjen, og ikke minst få hilse på nevnte Furu, selv om han nok heller ville vært på banen enn på tribunen med oss. Regnskuren som kom over Drøbak i løpet av andre omgang hadde sin del i at jeg nå så frem til å ta plass i bilen og sette kursen tilbake til Halden.