Wembley Stadium (England)

Vordende svigerfar er aldri vond å be med ut på tur. Vi pakket kun det nødvendige og ble med på en av de første Ryanair-flyvningene fra Oslo Lufthavn, for å overvære Champions League på mektige Wembley Stadium i London.

Etter en halv arbeidsdag møtte jeg mitt reisefølge utenfor arbeidsplassen. Vi kjørte ganske snart fordi det som pleide å være vår faste base, Moss Lufthavn, Rygge, vel vitende om at vi måtte kjøre ytterligere 90 minutter for å komme til vår nye destinasjon. Svigers er heldigvis like avhengig av koffein som meg selv, noe som resulterte i en stopp på McDonald’s ved grensen til Sørum kommune i Akershus, for å holde abstinensene i sjakk. Med god margin ankom vi Norges hovedflyplass for å sjekke inn. Svigers hadde selvsagt en Pepsi Max-boks i bunnen av sekken han hadde glemt, men de ekstra minuttene i sikkerhetskontrollen ble aldri truende for vår flight. Ryanair fraktet oss etter hvert trygt over Nordsjøen, mens Erik, som svigers heter, og jeg nippet til ny kopp kaffe.

Vi landet da vi skulle på Standsted, noe som betød at vi ikke hadde dårligere tid enn det vi allerede hadde planlagt med. Vi ilte av gårde til Stansted Express, som fraktet oss til Tottenham Hale. Der bestemte vi oss for å hive i oss noe mat. Vi så logoen til Burger King skimte i det fjerne. Jeg pleier ikke å være vanskelig på tur, men etter det nevnte McDonald’s-besøket på Sørum noen timer tidligere prøvde jeg, tross tidsnøden, å foreslå noe annet. Vegg i vegg lå en Kentucky Fried Chicken, populært forkortet KFC. Vel, vi var to gutter på tur, så hvor vi til slutt havnet trenger neppe en grundigere forklaring. Den friterte middagen gikk ned på høykant sammen med en halv liter med det jeg trodde var Cola. Kassadamen nikket bekreftende til min bestilling, men jeg endte opp med Pepsi. Mulig hun mener det går for å være det samme. Vel, henne om det.

Vi hev ryggsekken på ryggen, og forsvant i rask gange tilbake til Tottenham Hale, men denne gangen i retning London Underground. Den skysset oss til King’s Cross, der vi begynte å ane mulig kaos på vei opp til Wembley Park. Stasjonen, som er kjent fra Harry Potter-filmene, var allerede stappfull da vi ankom. Undertegnede begynte å bli nervøs for kampstart, da svigers foreslo å ta innersvingen på de andre reisende, ved å hoppe på en underground som slett ikke skulle til Wembley Park, men som kunne tilby en mellomlanding på Baker Street.

I mangel av andre alternativer gikk vi for en mellomlanding på Baker Street. Det var dog tydelig at flere enn oss tenkte i de baner. «Fillern, det toget er fullt», sukkert svigers da undergrounden mot Baker Street ankom stasjonen. «Jeg har vært i Kina, det toget er ikke fullt», kontrer jeg og presset oss på som de to siste på toget, med noen manøvre som muligens var i meste laget for ellers sindige og høflige engelskmenn. Det fikk så være, jeg skulle på kamp, og til de prisene de opererer med på balløya, hadde jeg ingen planer om å gå glipp av de første minuttene.

Vel fremme på Baker Street kom vi oss frem til Wembley Park i god tid, da det var satt opp ekstra transport til stadion. Her fant vi også ut at de store folkemengdene skyldes forsinkelser også andre steder i byen, og det derfor hopet seg opp den siste timen før kamp.

Å gå av på Wembley Park var verdt halve turen i seg selv. Mange tusen Tottenham-supportere fylte Olympic Way, gaten opp til stadion. Langs nevnte vei ble jeg stolt eier av et kampprogram på A4-størrelse med hele 100 sider mot et innbytte på £5. Det lignet mer et kompendium spør du meg. Her i gamlelandet klarer altså ikke en rekke Tippeligaklubber å skrape sammen så mye som et fattig ark med lagoppstillingen en gang, mens det i England nærmest er en fulltidsjobb å lage program, med tanke på det tette kampprogrammet de har. Mulig jeg tilhører en minoritet blant fotballsupportere, men jeg ville gladelig bladd opp 20 kroner for en blekke med lagoppstillinger og noen ord om aktuelle kamp. Norske klubber som stadig er i såkalt gul og rød sone burde se sitt snitt til å dra inn noen ekstra kroen her, spør du meg. Men, nok om det.

Jeg kunne knapt vente med på se innsiden av dagens kamparena, men det var jeg pent nødt til, da vi hadde plasser på motsatt side fra der vi ankom. Omsider fant vi riktig inngang, og spaserte spente og gira inn i det imponerende anlegget. Før vi ankom banen var det boder etter boder med salg av mat, supporterutstyr og kampprogram. Ja, kampprogrammene hadde faktisk egen salgsbod.

Wembley Stadium kan huse så mange som 90 000 tilskuere. Så mange var det ikke i dag, men de 85 512 som møtte opp var med å skrive Tottenham-historie, da dette er klubbens nye publikumsrekord. Tyskerne i den ene svingen sto for det meste av stemningen gjennom en kamp som ikke sto til forventningene hva gjelder kvalitet. Engelskmennene bidro med sporadiske heiarop, og reise seg stadig fra setene så fort Spurs var på vei fremover. Supporterkulturen i England er, etter mitt inntrykk fra kun to kamper på balløya, en del annerledes fra den jeg selv er en del av i Norge. Jeg må ærlig innrømme jeg liker kulturen i Norge best, selv om jeg ikke fikk med meg svigers på det.

Tottenham hadde kun et annullert mål rett før pause og et skudd i tverrliggeren å by på kampen gjennom. Kvaliteten på spillet var som sagt skuffende, og spør du meg, og det var ingenting å si på at tyskerne dro i land en knallsterk 0-1-seier i London.

Før flyet fraktet oss tilbake dagen etter, fikk vi utløp for andre felles interesser som ikke har noe med fotball å gjøre. En tur tilbake til fotballens hjemland er ikke å utelukke nå som norsk fotball går inn i vinterdvalen.