Hundsund Kunstgressbane 1

Enda et steg nærmere å fullføre Oslo-kretsen.

Det hadde vært en innholdsrik søndag så langt, med fullt opplegg fra morgen til ettermiddag. Dette inkluderte en tur til Bellevue på Jeløya i Moss, både for å se hvordan SK Sprint-Jeløy gjorde det mot nordlendingene FK Mjølner, men også for å engasjere eldstemann i barneflokken utendørs et par timer. Utover kvelden var derimot rollene snudd, for mens konemor fikk eldstemann i seng tenkte jeg som så at det bare var rett og rimelig at yngstemann på syv uker også fikk en utflukt. Som sagt så gjort, og med det la vi i vei mot Snarøya.

Fra vår bopel i Moss tar det en liten time i bil til Snarøya i Bærum kommune. Denne retningen har jeg tilbakelagt mang en gang i banehopper-sammenheng. Den er f.eks. bare noen avkjøringer unna Bygdøy, hvor jeg både hadde sett kamp for noen dager siden og skulle returnere dagen etter denne kvelden. Snarøya ligger altså som allerede nevnt geografisk i Bærum og Akershus, men sogner til Oslo fotballkrets. Snarøya SK spiller i 8. divisjon, avdeling 2, i denne kretsen, og skulle denne kvelden ønske Tveita IL velkommen til dyst på Hundsund Kunstgress.

I breddefotballen vet man jo aldri helt hva man får, og for anledningen gjaldt virkelig dette med positivt fortegn. Hundsund er egentlig et flott anlegg, nivået tatt i betraktning. Langs den ene langsiden er det et høyreist og flott klubbhus, med en balkong hvor en del av det jeg antar er barn og unge tilhørende klubben hadde tatt plass. Jeg hadde stilt meg opp ved et slags utsiktspunkt i enden av parkeringsplassen, hvor jeg både hadde ypperlig utsikt over begivenhetene og hadde kort vei tilbake til bilen hvor jeg hadde satt igjen matlageret til junior. På motsatt side av dagens kamparena, ligger en av de smaleste 11-er-banene jeg har sett, og bak der igjen en gressvoll og boligblokker som bakteppe. Snarøya SK-emblemet pryder nevnte klubbhus flere plasser, så det var liten tvil om hvilken klubb jeg avla et besøk denne kvelden. Og det er jo heller ikke hverdagskost i Oslo-kretsen, for å si det litt pent.

Jeg har allerede hintet til at dette ble en kamp noe litt utenom det vanlige. Det virket i grunn ikke slik at lagene gikk til pause på et helt ordinært 3-1-resultat til vertskapet, og jeg litt skuffende måtte konstatere at kiosken for anledningen var stengt. Det vi fikk servert etter hvilen derimot, tilhører sjeldenhetene. De siste 45 minuttene hadde et målsnitt som ikke ligner grisen. Her fikk vi rett og slett servert et mål hvert 5. spilleminutt i snitt, og den som er skarp i hodet kommer frem til at det betyr ni mål. 11-2(!) sto det på dommerkortet da kveldens pipeblåser benådet gjestene med et etterlengtet sluttsignal. Når jeg skriver disse linjene innser jeg at jeg må ta en titt i arkivet ved en passende anledning, for dette kan ikke være langt unna personlig rekord hva gjelder antall mål i en enkeltkamp som undertegnede har bevitnet.

Jeg hadde med meg en liten kar som sov godt i bilstolen, og jeg var i grunn nokså innstilt på at det skulle holde seg gjennom den timen jeg trengte på å komme meg tilbake til Moss også. Så selv om kampen i aller høyeste grad leverte varene var det ingen grunn til å dvele noe mer over dette på åstedet, så vi fant raskt til bilen og jeg kan i ettertid røpe at turen hjem også gikk tålelig greit.

For flere bilder fra Hundsund Kunstgressbane 1 og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.