Estádio do Bessa (Portugal)

Det var klart for turens tredje og siste kamp på en folketom storstue.

Min barndomskompis, Malik, og jeg var fremdeles i Porto, og var nå godt i gang med turens siste hele dag. Jeg hadde allerede sett en kamp på nivå 5, og tok nå bena fatt i retning dagens andre kamparena. Der skulle jeg møte mitt reisefølge. Etter å ha satt til livs hver vår kjøttpuck med «opphøgde potteter» og en brus til, var vi nå klare til å rusle bort til storstuen Estádio do Bessa.

Hjemmebanen til Boavista FC kan huse rett i overkant av 28 000 tilskuere, og er da til sammenlikning omtrent like stor som Ullevaal Stadion i kapasitet. Dette var på papiret den største kampen jeg skulle se i Portugal, og uten å ha gjort veldig mye research til denne bataljen hadde jeg store forventinger da vi ankom området rundt stadion.

Det skyldes i hovedsak at de eneste billettene det var å oppdrive på nett før kamp, var VIP-billetter til den nette sum av 35 €. Min antakelse fra det var at resten av stadionet var utsolgt. Men jeg hadde som nevnt ikke hatt tid til så mye research før avreise og det skulle jeg som sagt betale prisen for da kampen begynte. Men først gjaldt det å ta seg inn på åstedet, og det viste seg faktisk å være ganske vanskelig i seg selv. Det er sjelden jeg har besøkt et fotballstadion som jeg har opplevd som mindre oversiktlig enn dette, men etter litt om og men fikk vi navigert oss til den siden vår inngang var på og tok oss inn portene med en god time til kampstart.

Estádio do Bessa fremsto nærmest som en spøkelsesby da vi ankom det som er en nokså vid bruk av begrepet VIP-seksjon, men jeg antok at vi bare var tidlig ute. Det viste seg å ikke være tilfelle. Og jeg må jo si jeg stilte meg spørrende til at vi ikke kunne kjøpe billett en annen plass til en kamp som trakk 3788 tilskuere. På toppen av det satt majoriteten av disse på etasjen under oss, slik at for oss fremsto stadionet som enda mer folketomt enn det faktisk var.

Det fikk vi ikke gjort noe med nå. For å ta det positive satt vi godt i ly for det nokså tunge regnværet som herjet gjennom store deler av kampen. Det eneste dette VIP-området hadde å by på var en nokså kjip kiosk til standard priser, så vi priste oss lykkelige for at vi endte med å spise middag før vi dro på kamp.

Det var altså Boavista FC som i sine sjakkmønstrede svarte og hvite drakter skulle ta imot det som på denne tiden var tabelljumbo FC Arouca i den portugisiske toppdivisjonen. Stadionet fremstår som et moderne anlegg, og er et såkalt all seater. Det er høye tribuner på alle fire sider, med tette hjørner. Det er to etasjer på kortsidene og tre etasjer på begge langsidene. Setene matcher ikke bare klubbens hvite og farge farger, men også det karakteristiske sjakkmønstret. Et hederlig unntak med noen grønne og blå seter i det ene hjørnet så jeg, uten at jeg kjenner bakgrunner for den varianten. Og for tredje gang på like mange forsøk skulle jeg også nå se kamp på gress i Portugal.

Jeg skjønner at Boavista havner i skyggen av de største lagene både i landet og byen, men jeg klarte ikke helt å komme over det skuffende oppmøte gjennom kampen. Noe annet som skuffet, var hjemmelaget på banen. Tabelljumboen tok ledelsen allerede etter to minutters spill ved Cristo Gonzalez. Sånt kan jo skje, men det var flere rundt oss som fikk noen ekstra rynker i panna da samme Gonzalez doblet ledelsen etter 23 minutter spill. Fremdeles ikke umulig, men da Rafa Mujica sørget for 0-3 etter 39 minutter måtte det sjakk-kledde hjemmelaget tåle antydning til pipekonsert på vei inn i garderoben for en peptalk og kanskje ei tørr drakt.

I det 49. minutt ble det tent et håp for hjemmelaget. Ikke i form av scoring selv, men i form av et rødt kort til gjestene. Dermed hadde Boavista i praksis en hel omgang med én mann mindre, men det skulle vise seg å ikke være til noe nytte for et noe tafatt hjemmelag. 0-4 var et faktum etter 72 minutter, og om ikke kampen var avgjort før dette så var det hvert fall punktert nå. Og bare for å krone kvelden, kunne hjemmelagets Morais velge dusj først i hjemmegarderoben da han ble utvist på overtid.

Med det ble det 0-4 på tavla, og vi kunne rusle tilbake til hotellet i ruskeværet. Dagen etter rakk vi bare en frokost, for min den en tredje full english breakfast på rad, før ferden gikk til flyplassen. Flyturen og bilturen fra Gardermoen til Moss gjensto av det som var en trivelig tur før vi skilte våre veier i kveldsmørket i Moss. Det vil si, det hadde vært såpass kaldt hjemme at jeg måtte bistå med noen startkabler for at Malik kunne få fart i sin skranglekasse og ta fatt på turen til Halden. En nydelig tur var ved veis ende, og nå gjensto bare et fotball-krumspring før 2023 skulle inn i historiebøkene.

For flere bilder fra Estádio do Bessa og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.