Agia Sophia Stadium (Hellas)

Etter landskamp i Hellas, har jeg nå sett fotball fra tribuneplass i 30 land.

I skrivende stund er jeg i Aten, hovedstaden i Hellas, sammen med kone, sønn og svigerforeldre. Vi har kost oss i Korint noen dager allerede, og tradisjon tro hadde jeg selvsagt klemt inn en fotballkamp i det tette programmet. I Hellas står faktisk mine interessefelt i kø, så for en gangs skyld var ikke fotballkamp det soleklare høydepunktet på turen, men det hadde likevel en selvskreven plass.

For å by litt på livet mitt utenom fotballen så har jeg både utdannelse og arbeidsplass innen, ja la oss si det teologiske feltet for å ta en vid variant. Så det å besøke Korint og Aten i den forbindelse var faktisk hovedgrunnen til at jeg foreslo denne turen for svigerfamilien (som deler denne interessen) i første omgang. Utover dette har jeg stor interesse for de olympiske leker, så det å besøke The Panathenaic Stadium, de moderne OLs vugge, sto også høyt på ønskelisten.

Men for å holde oss til fotballen så skulle jeg mandag kveld se landskampen Hellas v Nederland på splitter nye Agia Sophia Stadium, som for tiden sorterer under et sponsornavn som blir mer og mer vanlig i våre dager. Hellas hadde lagt bak seg en imponerende kvalifisering i gruppe B og kunne med seier mot de oransje treskomakerne ta et syvmilssteg mot Tyskland i 2024. Gjestene på sin side ville i praksis sikre seg EM-billett om de rasket med seg alle poengene, gitt kampprogrammet de har igjen.

På utenlandstur har jeg som regel med meg kona på kamp, men i kveld var hun byttet ut med svigerfar. Vi ankom stadionområdet en times tid før kampstart, men var ikke innenfor portene før det var rundt et kvarter igjen til avspark. Splitter nye Agia Sophia Stadium ble åpnet så sent som høsten 2022, og tjener til daglig som hjemmebane for det greske laget AEK Athen i tillegg til å huse landslagets hjemmekamper. Nostalgikeren i meg hadde jo håpet å besøke det gamle anlegget som nå er en saga blott, men jeg lot ikke det ødelegge stemningen som grekerne åpenbart var klare for å lage denne kvelden.

Stadionet er en såkalt all seater, med kapasitet på 32.500. Til sammenligning har for eksempel Ullevaal Stadion en kapasitet på rundt 28.000. Setene er i gule og svarte farger, som matcher klubbfargene til nevnte AEK Athen. Det er bygd to etasjer på alle fire sider, pluss med VIP-avdeling klemt inn mellom etasjene på den ene langsiden. Anlegget er lukket i hjørnene, men det ble likevel overraskende kaldt og vindfullt der vi tok plass høyt oppe bak det ene målet hvor vi hadde betalt 15 € for hver vår billett. Derfra kunne jeg gledelig registrere at naturgresset får ligge i fred, riktignok en noe dårlig variant for anledningen.

Jeg ble litt lang i maska da de ikke serverte kaffe i kiosken fordi «det var for sent på kvelden til at de hadde slikt», men etter å ha byttet 7 € mot en alkoholfri Heineken og en pose potetgull var jeg for alvor klar for kamp. En slovensk banehopper presterte jeg også å komme i prat med, i det folk fylte opp trappegangene mellom setefeltene og nippet til øl med alkohol i og fyrte opp sigarettene sine i tur og orden. Kulturkræsj kaller de vel slikt?

Forutsetningene har jeg allerede sagt litt om. De kunne få seg et alvorlig skudd for baugen da den spanske pipeblåseren pekte på straffemerket i grekernes målgård none minutter før halvtimen var passert. Jubelen straffebommen til Wout Weghorst utløste hadde vært et Hellas-mål verdig, men det betød hvert fall at det var en helt åpen kamp da lagene ble blåst inn til pause på stillingen 0-0.

2. omgang så også lenge ut til å ende målløs foran 24.967 tilskuere, men på overtid pekte dommeren igjen på straffemerket, fordel Nederland. Nyvinningen VAR skulle selvsagt se på dette med argusøyne før Virgil van Dijk, som jeg i motsetning til forrige straffeskytter klarte å knytte til en klubb uten å bruke Google, var sikker som den berømte banken og sendte gjestene foran tre minutter inn i overtiden. Før dommeren blåste av kampen rakk VAR å se nærmere på enda et aktuelt straffespark til tulipan-landet, men denne gang landet LAN-partyet i bussen på at det ikke var nok til å gi en tredje straffe.

Akkurat det bryr nok gjestene seg fint lite om, for det endte 0-1 i den greske hovedstaden og, som nevnt, i praksis med EM-billett for det tradisjonsrike fotball-landet. Utenfor stadion kunne vi unne oss kveldsmat fra en matbod, som dessverre bare er en fjern drøm hjemme i Norge. Vi rakk halvveis hjem med undergrunnen før den stengte for kvelden, så da var det bare å praie en drosje de siste minuttene tilbake til hotellet for å finne senga en times tid over midnatt. Fotball-land nummer 30 i rekken var et faktum. I desember følger Portugal på som nummer 31, men det skal skje mye moro før den tid.

For flere bilder fra Agia Sophia Stadium og andre turer, sjekk ut Instagram- og X-profilen @paabortebane.