Viola Park (Østerrike)

Dagen etter at det 26. fotball-landet var i boks, fulgte jeg opp med nummer 27.

Vi var fremdeles på en helgetur til Wien og Bratislava, med base i førstnevnte. Dagen før hadde vi tatt den times korte togturen til Slovakias hovedstad, hvor jeg også har benyttet anledningen til å huke av en bane. Nå var vi tilbake i den historiske og spennende byen Wien, det var turens siste hele dag, og jeg skulle denne kvelden huke av en bane også i Østerrike.

Med det kan jeg hoppe til kvelden av en ellers innholdsrik dag. Det var såpass kort avstand fra vårt krypinn til FK Austria Wiens hjemmebane som jeg fremdeles velger å kalle Viola Park, selv om de har sponsornavnet «Generali Arena» klistet på veggene i bytte mot en god slump riksdaler. Austria Wien er et kjent navn for fotballinteresserte. I dag skulle de spille kamp nummer 2 mot SC Austria Lustenau (1-1 i første kamp) i det som jeg best klarer å betegne som en nasjonal playoff-finale for å kvalifisere seg til Europa League. Ikke at jeg har brukt enormt med krefter på å grave i dette, men jeg forstår det slik at dette er et resultat av at de i Østerrike klarer å surre til noe så enkelt som et seriespill, men det bruker jeg ikke mer spalteplass på i denne omgang.

Jeg ble nesten mest imponert av områdene utenfor stadionet, der de hadde bevart deler av historien i form av flere flotte veggmaleriet av diverse game helter og gode årganger med pokaler i hånd. Selv om selve fasaden ikke nødvendigvis er det mest spektakulære jeg har sett. Sønnen vår var ikke ferdig med luren sin da jeg var sprekkeferdig etter å ta meg innenfor portene, så min kone var barmhjertig nok til å vente utenfor med en serie på telefonen. Anlegget er et moderne, funksjonelt og flott stadion. Det er lukket i hjørnene. Det er, jeg må få lov til å si dessverre, en såkalt «all-seater», selv om jeg er klar over grunnen til at det er blitt sånn og er selvsagt ikke motstander av sikkerhet på kamp. Setene matcher de noe originale lilla draktfargene til klubben. Jeg kunne heller ikke unngå å legge merke til at de var meget flinke til å bake inn både klubblogo og farger i alt fra kiosken, bordene rundt kiosken og annet som ga stadionet en flott helhet.

Ifølge appen Futbology har stadionet en totalt kapasitet på 17.656. Begge kortsidene og den ene langsiden er i to etasjer, mens den siste langsiden, som vi etter hvert havnet på, er i en etasje. Jeg sier etter hvert, for vi hadde i utgangspunktet kjøpt billetter på den ene kortsiden. Det var bare til jeg møtte på kjenning og kvinne bak Twitter-profil Babsii Blubb som for det norske fotballpublikum er best kjent for å ha en forkjærlighet for Viking og jevnlig tar turen til Stavanger for å følge laget. Hun inviterte oss med til langsiden der vi ble sittende i hyggelig lag hele kampen.

Og hyggelig ble det virkelig, for Austria Wien bestemte seg for å by opp til fest denne dagen. Manfred Fischer sendte de fleste av de 12.084 betalende tilskuerne til himmels da han banket inn 1-0 etter 19 minutter, som også skulle stå seg til pause. Mye er sagt om kioskene på norske fotballkamper. Her var det lite å utsette, og jeg røyk etter hvert på både en og to runder med nuggets og pommes frites i løpet av kampen. Den samme Fischer økte til 2-0 på 2. omgangs første sjanse, og etter det så aldri vertene seg tilbake. Haris Tabaković, Dominik Fitz og Andreas Gruber sørget i tur og orden for at det endte med hele 5-0 og en festkveld for alle i lilla. Mellom her var det noe å trekke på VAR, men det opplegget der har jeg så opp i halsen nå at jeg orker ikke bruke mer krefter på det.

Med det kunne jeg takke selskapet for kampen, ta med meg kone og barn tilbake til hotellet og pakke sakene. Vi skulle nemlig tilbake til gamlelandet tidlig neste morgen. Lite visste jeg da at jeg kvelden etter skulle overvære breddefotball i Sverige, men det blir det mer om i neste innlegg.

For flere bilder fra Viola Park og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-profilen @paabortebane.