Campo Sportivo di Fiorentino (San Marino)

Kontrastene kunne knapt bli større før turens siste fotballkamp.

Jeg våknet nokså tidlig på hotellet i Milano denne vakre søndag 2. april. Nå er det lenge siden jeg har har bydd på en god gammeldags aprilsnarr selv, men jeg gliste fremdeles litt i skjegget av at VAR i Norge skulle få hjelp av publikum gjennom quiz-nettsiden Kahoot i første serierunde, og kanskje aller mest av hissigproppene som så sitt snitt å fyre nytt skyts mot videodømming og gikk rett i baret.

Men det var ikke tid for å hvile på laurbærene etter gårsdagens San Siro-besøk eller søke opp flere spilloppmakere fra dagen før, for i dag sto nemlig turens siste hele dag klar til bruk. Etter å ha unnet meg en rask dusj skulle denne dagen benyttes til ikke bare å krysse nok en landegrense, men vi skulle også se kamp i den knøttlille republikken San Marino.

Anders gjorde fremdeles en fremragende jobb som reisepartner. Etter å ha sjekket ut av hotellet møtte jeg han utenfor med dagens første dose nikotin, og da jeg hadde fått min etterlengtede kopp med koffein, samt litt frokost, var vi klare for å ta fatt på en rundt fire timer lang kjøretur. Det viste seg å være overraskende dyrt å ferdens på italienske motorveier, men det var vel verdt kronene da vi i 12-draget, var det vel, krysset grensen til miniputten som er hjem til rundt 34 000 mennesker. I et forsøk på sette dette i perspektiv, kan vi altså klemme hele dette landets befolkning to og en halv gang inn på gårsdagens kamparena, San Siro, uten å sprenge tilskuerkapasiteten.

Kampstart var ikke før kl. 15.00, men etter kampslutt måtte vi returnere tilbake til flyplassen for å levere leiebilen, så vi hadde bare formiddagen til rådighet for å sjekke ut mikrostaten. Første stopp på programmet var selvsagt landets nasjonalarena, San Marino Stadium, som fotballinteresserte kanskje har sett TV-bilder av fra en og annen landskamp. På denne banen har for øvrig nasjonens landslag vunnet sin eneste landskamp, med 1-0 over Liechtenstein i en treningskamp tilbake i 2004. Her er det også tilhørende olympisk museum, med tilknytning til da Torino arrangere Vinter-OL i 2006, men denne dagen var det et rally-løp(!) som ventet oss på området. Akkurat det faller utenfor mitt interessefelt, men vi klarte på siste forsøk å finne en åpen port inn til anlegget så vi fikk knipset noen bilder før vi reise videre. Vi hoppet innom et par fotballbaner til, lekte turister i hovedstaden og unnet oss hver vår pizza til lunsj, før det endelig var klart for kamp i det som ville blir land nummer 25 i rekken med fotball for undertegnede.

Vi skulle se kampen FC Tre Fiori v FC Fiorentino på landets øverste nivå. Det måtte vi nær sagt enten vi ville det eller ikke, for vi var nå i det som er nødt til å være ett av svært få land hvor det er fysisk umulig å rykke ned fra den øverste divisjonen, for dette er faktisk også den nederste divisjonen. Campionato Sammarinese di Calcio  består av 15(!) lag, og bare det å ha oddetallslag i en avdeling er jo litt snodig. I den grad noen oppgjør IKKE er lokaloppgjør i San Marino, så kunne vi likevel med rette bruke begrepet til denne anledningen, når vi nå skulle se to lag som banedeler på dagens kamparena.

FC Tre Fiori, som da er dagens hjemmelag, la beslag på 3. plassen. Det høres jo ikke så verst ut, men tatt i betraktning at de er laget med flest nasjonale seriemesterskap siktet de nok høyere opp i amatørligaen. En seier ville jo også gi kvalifiseringsrunde til selveste Champions League, uten at de har noen reell mulighet til å bli med i det mange kaller det gode selskap av den grunn. «Gjestene» FC Fiorentino kavet på sin side i bunnen som lag 14 av 15, men de er jo som alle andre utenfor fare for å rykke ned. Så får vi se da om derbyer likevel lever sitt eget liv, og at tabellplassering betyr null og niks.

Litt spent var jeg på hva som ville møte oss, og noen av antagelsene mine ble vel til dels møtt da det var gratis inngang i toppdivisjonen og vi nærmest var overlatt til oss selv da vi ankom anlegget. Det skulle etter hvert presse seg inn 59 tilskuere på det som i grunn var en flott tribune langs den ene landsiden. En betongtribune med noen blå plastseter med rygg, og noen lysere varianter uten rygg var tilsynelatende mer enn stor nok. De hadde spandert tak over også, og med noen benker på siden av tribunen hvor det også var mulig å ta plass under åpen himmel, og overraskende fine toalettfasiliteter, var det alt i alt et flott anlegg. At det er kunstig dekke får bare være og da de heller ikke stilte med åpen kiosk var jeg enda mer glad for besøket på pizza-sjappa før kamp. Noen tok for øvrig plass på et slags utsiktpunkt langs veien utenfor, og litt over, anlegget også, men i og med at det var gratis inngang var nok dette utelukkende for å få bedre utsikt over begivenhetene.

Jeg var klar over at det ikke var Serie A  jeg skulle se i dag også, for å si det sånn, og det må vel være lov å si at nivået var så som så. Jeg koste meg uansett i vårsola, primært med anledningen, og selv om målene uteble før pause gikk fotball-praten som vanlig lett på tribunen. I 2. omgang skulle hjemmelaget endelig få hull på byllen, signert Bojan Gjurchinoski, etter 55 minutter. Da Alessandro Torsani utliknet for de som i dag måtte tåle å være gjester i egen lekegrind etter 71 minutter, kunne det føre til en solid ripe i lakken for titteljagende SP Tre Fiori. Heldigvis for dem var ikke Gjurchinoski ferdig for dagen, og han fastsatte sluttresultatet til 2-1 i det 77. minutt, og poengene ble igjen i hjemmegarderoben.

Da kunne vi strene til bilen og ta fatt på en fire timers kjøretur tilbake til Milan Bergamo Airport, hvor vi skulle levere leiebilen før kl. 23.00. Før det fikk jeg til en kort stopp på Intersport i San Marino, som hadde den noe originale åpningstiden 15.00-20.00 på en søndag. Der hadde jeg nemlig til hensikt å utvide min nokså beskjedne draktsamling med landslagsdrakta til det som ifølge FIFA-rankingen er verdens dårligste landslag i fotball for menn. Den drakta er jo litt kul å ha, og da de hadde den i min størrelse til 70 euro, klarte jeg selvsagt ikke å dy meg.

Etter shoppingrunden ble turen avsluttet med overnatting på selve flyplassen, og det må du aldri finne på å kopiere om du skal trenge overnatting i nærheten av Bergamo lufthavn. Jeg er i utgangspunktet ikke fan av dårlig reklame, men ZZZleepandGo på denne plassen er rett og slett det verste jeg har vært borti på tur, i fare for å blir historieløs. Om ikke annet så kan jeg flire av det når jeg leser dette om et år eller to, og har glemt hvor jeg overnattet.

Jeg lot ikke det ødelegge finalen på en aldeles nydelig tur. Allerede før kl. 05.00 sto vi klare i sikkerhetskontrollen for å bli med Ryanair tilbake til Göteborg, og derfra kom vi oss etter hvert trygt hjem med egen bil. Turen sto i aller høyeste grad til forventingene. Reisefølget var alle tiders, men den største takken må jeg få rette til min kjære kone som ble hjemme, eller mer presist hos sine foreldre, med 1-åringen vår i tre netter for at jeg skulle få oppleve dette.

For flere bilder fra Campo Sportivo di Fiorentino og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-profilen @paabortebane.

SP Tre Fiori 2 - 1 FC Fiorentino

Målscorere

1-0 Bojan Gjurchinoski 55'
1-1 Alessandro Torsani 71'
2-1 Bojan Gjurchinoski 77'


Turnering: Campionato Sammarinese di Calcio (nivå 1)

Tilskuere: 59

Dato: 2.4.2023

Underlag: Kunstgress


Antall besøk: 1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *