Idrottsparken Mariehamn (Åland/Finland)

Det ble banehopping denne sommerferien også, på en plass litt utenom det vanlige.

Jeg er velsignet med en kone som lar meg holde på med min store fritidsinteresse også på felles sommerferie. Tidligere har det bare vært oss to, og det har nå vært en ting. Nå skulle vi for første gang feriere som en liten familie på tre, men det skulle ikke ødelegge for en fotballkamp i løpet av turen. 

Vi bestemte oss tidlig for å droppe fly med poden på fem måneder, men heller holde oss på bakken. Da vi i tillegg ville besøke en ny plass eller land, var kanskje Tyskland det som virket mest åpenbart for mitt tilfelle. I stedet gikk vi for en plass ingen av os hadde vært før, nemlig Åland.

Å kalle det et nytt land er kanskje å dra det litt langt, men det er nå hvert fall en selvstyrt øygruppe, svensktalende sådan, under Finland. På Åland kan det se ut som et eget land med både egne bilskilt, flagg, nasjonalt toppnivådomene, nevnte selvstyre også videre, men når alt kommer til alt så skulle vi altså strengt tatt feriere i Finland. 

Ferien for øvrig skal jeg la forbigå i stillhet på denne bloggen, men lørdag kveld var det klart for det jeg må få kalle et høydepunkt på turen. Da skulle nemlig «Hela Ålands fotbollslag», IFK Mariehamn, spille hjemmekamp i den finske toppserien mot IFK Helsingfors. Det at laget på øya spiller i det finske seriespillet er jo med å styrke det faktum at jeg nå skulle besøke bane nummer 3 i Finland, men jeg har nå landet på å kalle det land nummer 18+1 i fotballsammenheng for min del, siden Åland også er noe litt eget.

Dette skulle egentlig være en familieutflukt, men da været var litt så som så og poden sov som en stein, så fruen sitt snitt til å heller kose seg i eget selskap i leiligheten vi hadde leid for anledningen. Det satte ikke en stopper for mine forventinger da jeg tuslet de 10 minuttene bort til Idrottsparken Mariahamn, eller Wiklöf Holding Arena som anlegget for tiden heter.

Jeg synes det ble pratet mistenkelig mye finsk rundt meg i billettkøen, og i ettertid forsto jeg da også at jeg hadde gått inn med bortefansen fra hovedstaden på fastlandet. Før jeg skjønte tegninga hadde jeg betalt meg inn med €18, og fått både kampprogram og papirbillett på kjøpet. Etter hvert skulle jeg også komme meg til en sitteplass midt på anleggets eneste tribune, og var med det klar til kamp. 

Hovedtribunen, som også som nevnt er anleggets eneste, er en høyreist tribune med grønne plastseter og tak over, som strekker seg langs hele den ene langsiden. Her er også VIP-lokaler, kommentatorbu, garderober og egentlig alle andre fasiliteter som anlegget måtte huse, og beskrives kanskje best av toppbildet til dette innlegget. Laglederbenkene er også på samme langside. Løpebanene er på plass og kunstgresset har også funnet veien til Mariehamn. 

Jeg rakk ikke å bla mye i kampprogrammet mitt før kampen var i gang, og det ble ikke spilt mye fotball heller før Sergei Eremenko sendte tabelljumboen fra Helsingfors i føringen foran en imponerende publik på 1176 sjeler. Det var gjort en god promoteringsjobb før dette «kameratderbyet», og de lokale visste å kjenne sin besøkelsestid. Valuta for pengene skulle de også få, da John Owoeri utliknet for IFK Mariehamn fra straffemerket etter drøye halvtimen.

Det sto til pause, og da var et på tide å sjekke ut kiosk og øvrig utsalg på andre siden av tribunebygget. Det ble nok en påminnelse på hvor mye vi har å gå på i Norge. Jeg tok turen innom utsalget med 18-årsgrense, og selv om jeg ikke skulle ha alkoholholdig drikke måtte jeg bort til gutta ved grillen for å sikre meg en porsjon pytt i panne, før jeg unnet meg både varmt å drikke og chips fra kiosken og var med det klar til nye 45 minutter i duskregnet. 

Jeg koste meg med kampen selv om målene uteble. 1-1 blir dermed stående i historiebøkene som sluttresultat i det som etter alle solemerker vil bli min eneste kamp på Åland, og også bli stående som tredje og foreløpige siste bane i Finland på en god stund. Da gjensto det bare å rusle de samme 10 minuttene tilbake til vårt krypinn for turen, og takke så hjertelig for at jeg også på denne turen kunne unne meg en fotballkamp på nye bane.

Dette ble altså fotball i land nummer 18+1, som jeg kaller det, og totalt bane nummer 310. Nå blir det en liten pause fra banehoppingen ut ferien, så får vi se om høsten ikke bringer noen spennende utflukter før sesongen er over i Norge for denne gang.

For flere bilder fra Wiklöf Holding Arena og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.