Sande Kunstgress

Denne kvelden skulle jeg være gjest på en plass jeg egentlig ser på som en liten hjemmebane.

Det var fredag kveld og jeg hadde egentlig jobbplaner. For å gjøre den historien kort i denne sammenheng, ble de planene avlyst tidligere i uka. Ikke bare var de planene opprinnelig i Drammensområdet, men jeg skulle også bruke lørdagen til å skru bil med min yngre bror, også det i Drammen. Enden på den visa ble at jeg om min lille familie hadde booket oss inn på overnatting hos mine foreldre i, ja du gjetter riktig, Drammen.

Med en ganske fersk fredag kveld uten planer, tok jeg med meg min fotballinteresserte yngste bror til Sande (ikke har jeg skulle mekke bil med), rett over fylkesgrensa til gamle Vestfold. Destinasjonene var Sande Kunstgress, som ligger vegg i vegg med Sande videregående skole. Nå er jeg oppvokst i Svelvik, men der har vi altså ikke videregående. Den gangen var Svelvik egen kommune i Vestfold, så de fleste av oss sognet da til Sande videregående. I mitt tilfelle toppidrettslinja. 

I lys av det skulle vi nå besøke banen som jeg hadde hatt som treningsarena i tre intense år, men aldri sett kamp på. Ikke bare det, men det var også duket for oppgjøret Sande Sportsklubb v Svelvik Idrettsforening. Et oppgjør undertegnende selv har spilt med juniorlag, representert ved dagnes bortelag. 

Så det var litt utenom det vanlig for meg da vi entret anlegget noen minutter før kampstart. Jeg trengte ikke GPS for å ta oss frem, for å si det sånn. Jeg skulle helst sett at regnet lot vente på seg, men slikt er det ikke lett å rå over. Omtrent like sikkert som at det kommer regn når skyene er grå, er det at Marius Helgå dukker opp når det arrangeres breddekamp. Så også i dag, og jeg rakk å si hei til min groundhopper-kollega, før jeg tok med lillebror opp på fjellknausen som trekker seg langs hele den ene langsiden for å ta noen bilder fra fugleperspektiv. Langs den andre langsiden ligger Sandehallen vegg i vegg, som også huset kafe og garderober for anledningen, samt en innendørshall som bringer tilbake mange gode minner for undertegnede. Ellers er det ingen fasiliteter rundt banen, som bærer preg av at den er tilknyttet en skole.

Ute på kunstgressmatta, hvor for øvrig undertegnede og en viss Muhamed Keita har løpt 3.000-meteren på 10.20, entret lagene og dommertrioen foran det som etter hvert ble en publik på rundt 100, inkludert noen gamle lærere fra min tid på skolen.

Sande hadde åpnet sesongen noe tamt, med ett fattig poeng på de 10 første rundene. Svelvik lå på sin side midt i grøten med 12 poeng, allerede håpløst langt bak Åskollen, som toppet serien med sine 30 poeng. Men så er det jo noe med disse lokaloppgjørene da, som gjerne «lever sitt eget liv» som floskelen så fint vil ha det til. Jens-Erik Grønlie Johansen satte hvert fall en støkk i gjestene fra byen allerede etter tre minutter, med kampens første scoring.

Slikt kan jo være et arbeidsuhell. Det håpet hvert fall undertegnende og de andre Svelvik-sympatisørene på da Mats Pedersen orden balanse i det berømte regnskapet rett før kvarteret var spilt. Det sto seg til pause, så etter noen gule kort som hører med i en slik kamp, kunne to blad Lippert og ett blad Halgå søke ly for regnet i kafeen der kaffe og vafler ble byttet mot noen bidrag til klubbkassa. I tillegg klarte jeg ikke la være å luske litt i gangene i Sandehallen, om ikke annet for nostalgiens skyld. 

Tilbake langs sidelinjen begynte regnet endelig å avta da samme Grønlie Johansen sendte hjemmelaget foran igjen etter 53 minutter. At været bedret seg var nok gjestene mest glade for, all det tid Sande hadde ordnet et partytelt til sine lagledere og innbyttere, mens gjestene sto og blomstret under åpen himmel, bokstavelig talt. Slikt synes jeg for øvrig gjør seg flott i en nabooppgjør. Det var en intens kamp med mange sjanser, dueller og gule kort. Dette kunne vippet begge veier, men kampens store spiller ble nevnte Jens-Erik Grønlie Johansen som etter 84 minutter fullførte sitt hat-trick, og langt på vei kampen, med en aldeles nydelig chip alene med en utspilt Svelvik-keeper.

Med det var slaget tapt, men det hadde vært en flott fotballkamp i hyggelig selskap. Den 10 år yngre versjonen av meg selv skysset meg tilbake til mine foreldre, hvor det for øvrig også ble en trivelig lørdag.

For flere bilder fra Sande Kunstgress og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.