Tomter Kunstgress

For første gang kunne jeg titulere meg som «pappa» på fotballkamp.

Da jeg satte punktum i forrige blogginnlegg, var det nesten ikke måte på hvilke planer jeg hadde for sesongoppkjøringen her hjemme i Norge. Min kone og jeg ventet nemlig vårt første barn i midten av mars, og jeg hadde som en følge av det planer om å både runde 300 baner og virkelig kose meg i fotbalpyramiden før den tid.

Men slik skulle det altså ikke gå. Lille Silas kom brått på oss syv uker før termin, og med det kunne jeg skrinlegge den planlagte sesongoppkjøringen og heller ta inn på Kalnes sykehus i Sarpsborg som «bleieskiftarbeider», som Øystein Sunde så humoristisk la det frem i en av sine slagere.

Jeg håper alle som har opplevd å bli far kan stemme i at det slår det som er av fotballkamper, men etter tre uker med faste rutiner og OL mellom slagene på familierommet spurte jeg pent om jeg kunne begi meg ut på en utflukt igjen. Min kone er sjelden vond å be, og ei heller denne kvelden.

Jeg avsluttet fjorårssesongen med å bare mangle én bane som brukes i seniorpyramiden i Østfold. Storebrand Stadion i Ås var med det et naturlig mål da terminlistene kom tidligere i vinter. Men enda mer gledelig var det at både Tomter og Hobøl har børstet støv av sine respektive A-lag, og var klare for å måle krefter i 7. divisjon, Østfold. Med det var det plutselig tre anlegg jeg mangler i kretsen som jeg nå «sogner» til, uten at det er en utfordring som jeg mister nattesøvnen av.

Nevnte Hobøl inviterte denne kvelden Vansjø/Svinndal til treningskamp på Tomter Kunstgress. Det var også denne destinasjonen som fikk det til å rykke i reisefoten min. Min trofaste følgesvenn i breddefotballen, Anders, manglet også denne banen på sin liste og var da ikke vond å be med som selskap til Indre Østfold.

Kveldens turkompis hoppet av bussen utenfor Kalnes til avtalt tid. Vi byttet til min racerbil som hadde stått såpass mye rolig den siste tiden, at varsellampa for lite luft i dekkene tvang oss til en stopp før vi ankom Tomter Idrettspark noen minutter før kampstart. At Hobøl har startet opp et nytt lag kom også til syne da lagene entret banen, for de blå overtrekksvestene og ytterjakkene(!) måtte fungere som draktsett mens de venter på å få tilsendt noe som ser hakket mer gjennomført ut. Akkurat det får vi se gjennom fingrene på midt i februar på nivå 8.

Gjestene fra Våler (det er hvert fall der hjemmebanen ligger), gjorde stas på sitt vertskap med å møte opp i skikkelige drakter, og med slikt jåleri må det jo også leveres på banen. Det gjorde de allerede etter fem minutters spill, men vi som ikke kjenner spillerne har ikke sjans til å referere hvem som avsluttet angrepene i denne kampen. For å gjøre en lang historie kort, var Vansjø/Svinndal det beste laget denne kampen. Hele 1-6 sto det på dommerkortet ved pause, og da strenet vi i bilen for å plukke opp hver vår porsjon biffsnakker fra en lokal sjappe som jeg hadde bestilt tidligere i omgangen.

Sykehusmat er godt det, men du verden det smakte med en skikkelig gatekjøkken-klassiker. Vi rakk tilbake til 2. omgang på det som heter Tomter Idrettspark. Denne parken inneholder to fotballbaner, hvis den ene faktisk er smykket med skikkelig gress. Det var naturlig nok ikke i bruk denne kvelden, så det frister jo med en tur tilbake til sommeren, all den tid klubben har ymtet frempå at gressbanen skal i bruk utover sesongen. Men denne kvelden var det altså Tomter Kustgress som gjaldt, og det er en kunstgressbane av det enkle slaget. Et par innbytter- og laglederbenker er stablet på beina langs den ene lagsiden. Bak disse er det også en gressvoll hvor skuelystne kan bivåne kampen noen meter over bakkeplan. Et solid klubbhus er også på plass, uten at det var hverken kiosk eller annet derfra denne kvelden.

Vi hadde uansett blinket oss ut en benk som tilholdssted for 2. omgang. Der fikk vi også satt middagen til livs, mens jeg priste meg lykkelig over at jeg fant både lue og hansker i bilen i pausen. Gradestokken hadde krøpet så vidt over på blå side, så alt av klær ble satt pris på der vi gomlet i oss et herremåltid med god underholdning ute på kunstgresset.

1-6 til pause skulle bli til hele 1-10 til slutt, og med det ble altså en tilsynelatende uskyldig treningskamp i februar i nærheten av det mest målrike jeg har vært vitne til. Vi så ingen grunn til å drøye noe lenger, og var allerede på vei mot bilen da dommeren blåste av. Setevarmer og den gode fotballpraten bidro til at ferden tilbake gikk unna. Og når jeg først var prøveløslatt måtte jeg selvsagt fylle kaffestoppen langs veien.

Jeg svingte først Anders hjem og takket for nok en hyggelig fotballtur. Så vendte jeg tilbake til Kalnes og takket kona også hjertelig for at jeg kunne ta en tur under de rådende omstendigheter. I skrivende stund har vi endelig kommet hjem også, så kanskje jeg plutselig er ute på nye jaktmarker igjen når vi har landet den nye hverdagen.

Tomter og NMBUI Ås skal hvert fall hukes av i løpet av sesongen, som også vil gi meg medlemskap i den eksklusive klubben bestående av de som har sett kamp på alle fotballbaner som er vertskap for seniorfotball i Østfold Fotballkrets. Om det er en bragd eller et rop om hjelp får andre avgjøre, men interessen for banehopping tar oss med på reiser og opplevelser som hvert fall jeg hadde vært foruten, uten denne nydelige hobbyen.

For flere bilder fra Tomter Kunstgress og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.