Bergerbanen

Denne kvelden skulle jeg tilbake til gamle jaktmarker.

Det var den første torsdagen i september, og denne kvelden skulle jeg spille på nostalgiens strenger. Selv en tøffing som meg selv blir litt øm om hjertet når jeg er tilbake på kjente trakter, og det var jeg i aller høyeste grad nå.

Det står riktignok Drammen i passet mitt, men det er nok bare fordi det ikke er sykehus i Svelvik i gamle Vestfold, som er stedet jeg har vokst opp. Der bar jeg den sorte og hvite trøyen til Svelvik IF med stolthet i 13 sesonger. Selv om Strømsgodset alltid har vært favorittlaget, var det selvfølgelig noe ekstra da vi møtte byrivalen Berger IL.

Byrival er faktisk riktig begrep all den Svelvik har bystatus, og, jeg må få skyte inn, dette var kamper vi stort sett hadde god kontroll på. Hvert fall slik jeg husker det. Men noe rivaleri har ikke satt seg hos undertegnede. Til slikt har jeg et visst lag fra Eliteserien i brune trøyer, og det holder lenge.

Så da jeg troppet opp på Bergerbanen denne kvelden, heiet jeg frem de grønnkledde naboene og tenkte tilbake på egne kamper både på denne banen og hjemme på Solbakken fra barndommen. A-laget til Berger har slått seg sammen med Sande, men i dag skulle jeg se et Berger-lag på egne ben, Berger 2, måle krefter mot Konnerud 3 fra Drammen.

Det er jo mest stas å se A-lag, men for å huke av denne banen nytter det ikke å være kresen. Men som et plaster på såret skulle vi få servert hele seks mål, og de fleste skulle hjemmelaget stå for.

Lasse Andre Olsen sendte vertene i føringen etter kvartet spill. Da halvtimen var passert doblet Mats Goverud Slotta ledelsen, som jeg for øvrig spilte sammen med noen sesonger på juniorlag. Sander Grindheim Andreassen reduserte én gang for gjestene fra Drammen før pause, og med det var det nerve i oppgjøret da lagene gikk til pause.

Bergenbanen er en forholdsvis enkel affære. Naturgresset har fått ligge i fred her, noe som jeg personlig synes er veldig gledelig. På Solbakken, hjemmebanen til Svelvik IF, er det også en gressbane på anlegget, noe som gjør at Svelvik ikke er så langt unna å matche hovedstaden i fotballbaner med ordentlig underlag. Et flott klubbhus i hjørnet bak det ene målet huser garderober, kiosk og bærer Bergers klubblogo som vitner om et idrettslag med røtter helt tilbake til 1895. Langs den ene langsiden er det reist et høyt nett for å hindre baller i å løpe løpsk på bilveien rett ved siden av. Ellers er det enkle laglederbenker, gress og buskas samt boliger og fjell i bakgrunn som preger omgivelsene.

Når jeg først var på hjemlige trakter måtte jeg spandere et besøk på kiosken i pausen. Jeg nøt min kaffe da lagene kom på banen igjen, og det skulle vise seg at Berger på langt nær var ferdig for dagen. Kort oppsummert måtte Konnerud-keeperen finne seg i  hente ytterligere tre baller ut av nettet, og teller vi opp da ender det med 5-1 til Berger IL.

Og med det forlot jeg åstedet. Jeg spilte siste vers på nostalgiens strenger da Svelvik-ferja fraktet meg over til Verket på det som må være blant Norges korteste ferjestrekninger. Resten av veien hjem gikk smertefritt, og med det kunne jeg pløye terminlistene for min neste utflukt.

For flere bilder fra Bergerbanen og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.