Jotun Stadion

Feriens siste kamp sto for dør, også denne en uventet utflukt.

Årets sommerferie dro seg så smått mot slutten, og faktisk en del nærmere enn det vi trodde på dette tidspunktet. Breddefotballen har, som nevnt, på dette tidspunktet nokså nylig fått grønt lys til å starte opp igjen. Da vi slo leir på en camping i Øvre Årdal, i det som fremdeles burde vært Sogn og Fjordane, dukket det opp en noe uventet treningskamp bare fem minutter fra campen.

Kona godtar som vanlig langt mer enn det som kan forventes på dette området, så jeg fikk igjen grønt lys til å dra på kamp. Vi gadd ikke å fyre opp primusen denne kvelden, så vi lot hamburger på en lokal bensinstasjon gjøre nytten som dagens middag. Jeg måtte finne meg i å bli med på å sette opp teltet og den slags, noe som bare skulle mangle, selv om det første til at jeg ankom dagens kamparena noen minutter etter kampstart.

Men det var litt av et anlegg som møtte meg. Når stadionet bærer navnet Jotun Stadion kan man kanskje bli lurt til å tro at vi befinner oss i Sandefjord, men det var et godt stykke til hvalfangerbyen i Vestfold da jeg spaserte inn portene med et flott inngangsparti hos Årdal FK.

Det første som møter meg er et rålekkert bakteppe med høye fjell og flott natur, som ikke så veldig mange idrettsanlegg klarer å matche. Litt typisk for denne delen av landet, men jeg lar meg imponere uansett. Løpebaner rundt banen plager meg ikke nevneverdig på dette nivået, men desto mer gledelig er det å se en ordentlig gressmatte. 

På motsatt langside av der jeg kom inn, hvor bare laglederbenker og en kampklokke på bygget bak finner sted, er anleggets eneste tribune. Men det er til gjengjeld en lekkerbisken som strekker seg så og si langs hele banen. Rød plastseter er montert og det er til og med tak over, slik at de lokale her kan følge sine helter i all slags vær. I det ene hjørnet er det også satt av plass til en bygg med kiosk og den slags, som også bærer stadionets navn med stolthet. På samme skilt er det klistret to klubbemblem, og når Årdal FK-logoen vitner om av klubben ble stiftet i 2003 luktet det fusjon lang vei, uten av jeg rakk å sjekke opp i det på forhånd. 

Selv om breddefotballen endelig var i gang, hadde de ikke rukket å sette i gang seriespillet. Jeg måtte derfor nøye meg med en treningskamp for anledningen. Fjøra FK var dagens motstander, som for øvrig har sin tilhørighet fra den ikke helt ukjente «saftbygda» Sogndal.

Etter min obligatoriske bilderunde svingte jeg innom kiosken, før jeg slo meg ned på den lekre tribunen i solskinnet og nøt kampen. Fjøras Skage Giljarhus Storheim ble kampens første målscorer da han var sikker som banken alene med keeper. 

Det har en tendens til å gå noe inflasjon i begrepet «keepertabbe», men akkurat her må nok Mathias Sunde takke Årdal-keeperen for å ha skutt hull i lufta før han doblet gjestenes ledelse. Noen minutter før pause så det ut til at Fjøra-keeperen hadde byttet til hvit drakt, men det var bare en av utespillerne som prøvde seg på en spansk en på streken da Årdal ville klart å redusere etter en corner. Slikt blir det rødt kort og straffe av, men når keeperen i riktig drakt redder får jo Fjøra det som de vil likevel.

Dermed 0-2 til pause, og jeg kunne snike meg innom kiosken en gang til. Da lagene kom utpå banen igjen stusset jeg etter hvert på antall spillere på matta. Etter å ha telt over både to og tre ganger, landet jeg på at det da vitterlig var 11 mot 11 igjen. Det er jo fordelen med treningskamp, for her har lagene åpenbart blitt enige om å spille med fulle lag igjen for å få mest mulig ut av kampen. Da kunne de jo heller blitt enige om at utespillere ikke reddet med hånda på streken, men det får nå være lagenes sak. Steffen Ljosheim fikk æren av å sette kronen på verket da han sendte ballen i så og si tomt mål etter et flott angrep av gjestene.

Dermed endte det 0-3 til gutta fra Sogndal, og jeg kunne kjøre de samme fem minuttene tilbake til campen. En flott avslutning på fotball-delen av ferien. Jeg hadde også sikret meg en billett til Florø-kamp førstkommende søndag, men min kone og jeg ble enige om at nok fikk være nok på fredag, og vendte heller snuta hjemover allerede da. Helt i orden da begge var forsynt på teltlivet og klar for å hilse på kjente og kjære på hjemlige trakter før ferien var over. 

Men fem kamper på snaue to uker på ferie med kona er mer enn godkjent. Det er ikke langt unna annen hver dag i snitt, så at Florø-kampen til slutt gikk uten meg på tribunen gjør ingenting. Jeg var uansett ikke hjemme lenge før jeg var på tur igjen.

For flere bilder fra Jotun Stadion og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.