Jørpeland Stadion

Under årets sommerferie skulle jeg få sett flere kamper en først antatt.

Kona og jeg skulle i år begi oss ut på en to uker lang bilferie i hverandres selskap. I fjor kjørte vi t/r Nordkapp, så for å finne en annen rute i år valgte vi heller å kjøre noe kortere og heller unne oss noe lengre tid på hver plass. Vestlandet skulle vise seg å bli hovedbasen på denne turen, og for å komme oss dit valgte vi å kjøre om Sørlandet.

På forhånd hadde jeg sett meg ut et knippe kamper i 2. divisjon underveis på turen, men som allerede avslørt skulle jeg altså få med meg mer enn som så. Allerede på turens andre kveld skulle lykken stå meg bi, da vi campet i nærheten av Jørpeland slik at jeg kunne få meg kamp i OBOS-cupen.

Staal Jørpeland skulle denne kvelden få besøk av Finnøy fra to divisjoner under i pyramiden. I OBOS-cupen er det slik at det tildeles ett straffespark pr. divisjon i forskjell til laget som på papiret er det svakeste. Jeg kom såpass tett på kampstart at jeg ikke fikk med meg at Torjus Halsne satte den ene straffen i mål, slik at Finnøy ledet 1-0 da dommeren blåste i gang oppgjøret på Jørpeland Stadion.

Tradisjon tro skal det være litt regn i lufta på Vestlandet, men det var ikke det som skuffet mest denne kvelden. For da jeg ankom anlegget under min gjennomsiktige paraply, gikk det etter hvert opp for meg at hovedbanen går gjennom en ansiktsløftning for tiden. Dermed var dagens batalje henvist til kunstgressbanen nedenfor hovedbanen, men det fikk så være.

Jeg tok plass på balkongen tilhørende klubbhuset der majoriteten av et overraskende godt oppmøte også hadde søkt ly. Etter hvert som dette avtok kunne jeg begi meg ut på min tradisjonelle bilderunde rundt banen, som i tillegg til nevnte store klubbhus også er smykket med en liten tretribune langs den ene langsiden. Bortsett fra flotte omgivelser er det ikke mer fasiliteter på denne banen, som jeg inntil videre velger å kalle for Jørpeland Stadion.

Første omgang var jevnspilt og uten mål, så da fikk jeg tid til å gruble på en overraskende forespørsel som hadde kommet i løpet av dagen. Redaktøren i Svelviksposten, altså lokalavisen fra der jeg har vokst opp, hadde nemlig gravd frem min Instagram-konto (@paabortebane) og mente at min hobby, og noen røverhistorier tilknyttet den, var en kjempesak. Jeg kunne jo ikke si nei til det, så om noen lesere her skulle ha interesse av å se nærmere på den finnes resultatet her, bak betalingsmur.

Men for å vende tilbake til kampen, hadde altså hjemmelaget Staal Jørpeland fremdeles en jobb å gjøre etter pause siden de lå under 0-1 fra start. Reino Rantasalo åpent målkontoen for vertene allerede to minutter ut i den andre omgangen. Léo Bouchentouf sendte Staal i føringen i det 55. minutt, og med det var både publikum og forhåndsfavorittene mer fornøyd.

Som om ikke jeg allerede hadde fått mine minutter i rampelyset, var det en lokal journalist på kampen. Han hadde plukket opp min Twitter-post underveis i kampen, og lurte på om jeg var interessert i en prat etter kamp. Jeg kunne jo ikke være dårligere nå, så etter at dommeren mente at nok fikk være nok og Staal hadde forsvart inn sin 2-1-ledelse var det bare å stille opp igjen.

Praten med Strandbuen kan også leses her, også den bak betalingsmur. Og med det tror jeg det er like greit at dette «skryte-innlegget» går mot slutten. Jeg hadde fått med meg min førte kamp på tur, og kunne vende glad og fornøyd tilbake til teltet der fruen koste seg med en TV-serie på telefonen. Tradisjon tro skulle det ikke gå lang tid før neste kamp, men mer om det siden.

For flere bilder fra Jørpeland Stadion og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.