Kragerø Stadion

Treningskamper der lagene møtes på halvveien, har blitt en gjenganger det siste halvåret.

Det var en aldeles praktfull og solfylt lørdag jeg våknet til. Min trofaste reisekamerat, Anders (Vikinghopper), og jeg skulle på tur sammen for første gang på en god stund. Vi skulle denne deilige lørdagen møtes på Bastø Fosen, og derfra skulle vi slå følge fra Horten til Kragerø, der Notodden og sørlandslaget Fløy hadde blitt enige om å møtes til treningskamp.

Det har blitt noen av disse variantene den siste tiden, og selv om det er litt ekstra stas å se «riktig» lag på egen hjemmebane er ikke denne såkalte «coronatiden» tidspunktet å være kresen. Vi bestemte oss for å reise i god tid sørover slik at vi kunne nyte «sørlandsbyen i Telemark» noen timer før kampstart, og det var ikke noe problem i det idylliske sentrumet av Kragerø.

Å sitte på et overfylt utested mens det syder av mennesker i gågatene er et flott syn etter et noe tregt år, men det blir jo bare enda merkeligere, spør du meg, at Fløy på sin Twitter-konto må opplyse om at tilskuere til dagens kamp ikke er lov. Det er lenge siden jeg begynte å overse de advarslene, og da groundhopper Marius Helgå (sjekk ut hans blogg her) i tillegg meldte oss at han ble ønsket velkommen i døra kunne jeg nyte de siste bitene av herlig kveite før vi kjørte opp til Kragerø Stadion.

Etter å ha kapret den siste ledige parkeringsplassen ble vi møtt av et flott inngangsparti og et par vakter uten skumle intensjoner, mot at vi registrerte oss i døra. På høyre hånd lå klubbhuset og nærmest ruvet over anlegget oppå en høyde, og på venstre hånd finnes kiosk, toaletter og den slags i et eget bygg. Løpebaner hører også med i Kragerø. Langs venstre langside finner vi anleggets eneste tribune i form av en fire-fem trinns betongtribune med fastmonterte planker som fungerer utmerket som sete. Et par laglederbenker med vegger og tak har de også kostet på seg. Et riktig så trivelig anlegg var det, med kunstgress som eneste store minuset i min bok, men det har blitt så vanlig at jeg orker ikke å la det ødelegge mer enn nødvendig lenger.

Vi tok plass ved siden av nevnte Helgå, og jammen hadde ikke den meriterte groundhopperen Ray Tørnkvist også funnet veien til det celebre selskapet som det etter hvert ble. Da er det jo ikke noen hemmelighet at skravla gikk, og det gjorde egentlig ikke så mye de første 45. Det var en kamp med god temperatur og egentlig ikke så verst spill, men dommeren blåste likevel lagene til pause på stillingen 0-0.

Da åpnet heldigvis kiosken, slik at jeg kunne ta med meg en flaske brus og søke ly i skyggen av knausen som klubbhuset lå på. Der endte vi rett og slett opp med å se 2. omgangen som også skulle servere oss noen mål.

Melvin Tony Frithzell sendte «hjemmelaget» Notodden i føringen etter drøye timen med et lekkert hodestøt. I det 83. minutt fikk Fløy tildelt straffespark som så greit ut for meg, men vi sto langt bak målet på motsatt side, så jeg skal ikke være veldig påståelig der om noen mener noe annet. Kristian Strømland Lien satte den uansett i mål, og da Lasse Sigurdsen var sikker som banken da han fikk muligheten et par minutter senere hadde Fløy plutselig snudd kampen. Flere mål ble det ikke. Aron Dønnum hadde nok vært fornøyd med tre poeng om han var Fløy-spiller denne dagen, men begge lagene må altså vente en liten stund til før alvoret er i gang for deres del.

Da gjensto det bare å komme seg tilbake til bilen og la AC-anlegget dunke ut så mye kaldluft som det var kar om. Det stabiliserte seg rask og etter en liten rast langs veien var vi igjen tilbake på Bastø Fosen, der Anders og jeg etter overfarten gikk hvert til vårt etter nok en trivelig fotball-tur.

For flere bilder fra Kragerø Stadion og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-profilen @paabortebane.