Blinkbanen (Nye)

Endelig er 1. divisjon i Norge fullført, om enn for en stakket stund. 

Denne helgen hadde jeg bra med planer både fredag og søndag, men lørdagen sto vid åpen og klar til bruk. Denne solfylte lørdagen skulle jeg bruke til å besøke den eneste banen jeg ikke hadde sett kamp på i 1. divisjon i Norge, den såkalte OBOS-ligaen. Den eneste haken var at bane 16/16 sto trygt plassert i Stjørdal i Trøndelag, mens jeg med min bakketransport fremdeles har folkeregistrert adresse i Moss.

Nå lar ikke jeg meg skremme av en real biltur, og de som har gjennomsnittskarakter i norsk geografi har allerede skjønt at jeg skulle begi meg ut på nettopp det. Jeg hadde fått kloa i en av billettene på det åpne markedet, og når fruen i huset i tillegg hadde planer med ei venninne var det aldri tvil. Kvelden før spilte jeg på egne barndomsminner da jeg varmet meg noen rundstykker og fylte de med roastbiff og passende garnityr, i tråd med det mamma serverte oss på lange bilturer i sin tid. 

Jeg angret ikke på at maten sto klar i kjøleskapet da vekkerklokken jaget meg ut av senga kl. 06.30. Med mat, kaffekopp, podkaster og musikk klart i bilen, gjensto det bare å ønske kona en god dag og brette dyna godt over henne, før jeg spant ut av gårdsplassen ganske nøyaktig kl. 07.00. 

Kampstart i Stjørdal var allerede kl. 15.30, og de timene som spares på kveldstid når kampen ikke starter til normaltid kl. 18.00 settes ordentlig pris på. Men det var langt fram dit ennå. Jeg koste meg så mye langs motorveien med gode podkaster på anlegget, at jeg helt glemte å svinge av på Rv3 som jeg har for vane når jeg skal til Trøndelag. Men den tiden jeg tapte på å kjøre E6 hele veien var vel verdt det, og med Rv3 sørover igjen ble det også en skikkelig rundtur.

Men dette er jo en blogg som tar mål av seg å fokusere mer på fotballanlegg- og kamper enn norsk veinett, og etter en gratis burger på Circle K i Stjørdal kunne også jeg rette all min oppmerksomhet til nokså nye M.U.S Stadion Sandskogan, som banen er døpt. 

Dette stadionet sto klart så sent som i 2020-sesongen, og er som allerede nevnt den eneste banen jeg ikke har besøkt i vår nest øverste divisjon. Jeg var derfor gira og klar for kamp da jeg parkere utenfor stadionet i grei tid før kampstart. En bilderunde hører selvsagt med, og det slo meg da at anlegget faktisk var en del «simplere» enn det jeg hadde fått inntrykk av på TV.

M.U.S Stadion Sandskogan er kledd med det som gjerne kalles provisoriske eller mobile tribuner på begge langsidene, selv om jeg tipper disse reisverkene er satt opp for å bli en god stund. Den ene langsiden, som må anses som hovedtribunen, huser også garderober på baksiden av tribunen og fasiliteter for TV og annen media. Plastsetene i rødt og sort står selvsagt i stil til klubbfargene. Selv om det ikke var nødvendig i dag, er det også tak over begge tribunene og vegg på baksiden av tribunen der jeg satt, slik at det fremstår som lunt og godt, hvert fall på en dag da Stjørdal badet i sol. Ellers fremstår anlegget i grunn noe enkelt og «hjemmesnekret», uten av det på noen som helst måte er stygt ment, men snarere gir anlegget sin egen sjarme. Bak målene er det ikke noe fasiliteter, bare en kunstgressbane bak det ene målet og gjerder ut mot omverdenen på andre siden, som ikke bare hindrer bomskudd i å havne på avveie men også gjør det vanskelig å bivåne kamp som gratispassasjer. 

Det skulle altså spilles om poeng i 1. divisjon i dag. Stjørdals-Blink er et forholdsvis nytt bekjentskap på dette nivået. Åsane, derimot, som speaker presenterte som «det beste laget fra Bergen» imponerte mange gjennom fjorårets sesong, og har i så måte opparbeidet seg litt mer forventninger fra de som følger med på «OBOS-kaoset», som reporterne i Eurosport gjerne kaller det.

De for anledningen hvitkledde gjestene styrte mye av banespillet i sola, mens vertene som holder til noen langpasninger fra Trondheim lufthavn Værnes slett ikke var ufarlige de gangene de spilte seg frem til målsjanser. Dagens pipeblåser sendte likevel to målløse lag til pause, og da kunne de klekke ut gode planer for å endre på det mens jeg benyttet anledningen til å se hvordan det lå an på de andre areaene. 

Jeg koste meg med en flott 2. omgang også, selv om det lenge så ut til å ende målløst. Fjorårets kanskje største overraskelse ser ut til å mene alvor i år også, for i det 90. spilleminutt kom sjansen de hadde ventet på. Ballen ble slått inn mot bakerste stolpe fra høyrekanten, der ballen ble headet tilbake der den kom fra. Der dukket Stian Nygard opp som dunket ballen kontant i mål med en helvolley, som vi kalte det på løkka, og de tilreisende kunne slippe jubelen løs. Jeg holdt selvfølgelig maska der jeg satt midt blant hjemmefansen, men jeg satte pris på å få servert et mål til slutt når jeg først hadde tatt den lange veien.

Vertene prøvde seg i løpet av overtiden, men fant aldri veien til nettmaskene. Dermed endte det 0-1, og jeg kunne traske tilbake til bilen vel vitende om at jeg nå har besøkt samtlige stadioner i både Eliteserien og OBOS-ligaen. Det er stas, og det hårete målet for sommeren må bli å fullføre resten av 2. divisjon også, slik at jeg kan smykke meg med å ha besøkt alle banene i toppfotballen på herresiden. 

Jeg må likevel snart ut på 1. divisjonstur også, for dagens gjester, Åsane, har bare noen sjarmøretapper igjen før splitter nye Åsane Arena står klar. KFUM Oslo har også planer om å finne seg et midlertidig hjem på Ekeberg mens de bygger nytt anlegg. 

Det får bli ved neste korsvei. Nå var det tid for å suge på karamellen og nyte selskapet fra naturen, podkaster og musikk i min trofaste racerbil utover kvelden. Rett før klokka slo 00.30 parkere jeg bilen i samme garasje som jeg hadde forlatt over 17 timer tidligere, etter det som ble en aldeles fortreffelig dag på norske landeveier.

For flere bilder fra M.U.S Stadion Sandskogan og andre turer, sjekk ut Instagram- og Twitter-kontoen @paabortebane.