Sandnes Stadion

På andre forsøk fikk jeg besøkt Sandnes Ulfs nye lekegrind.

De som følger med på norsk fotball har nok fått med seg at oppgjøret Sandnes Ulf v Stjørdals-Blink, som egentlig skulle vært spilt onsdag 4. november, ble utsatt på grunn av covid-19-smitte i Groruds lag. 

Det husker hvert fall jeg, for etter at jeg fikk kloa i en billett på det åpne markedet tok jeg både bilen og nettene til hjelp for å få med meg kampen. I lys av at jeg hadde et par dager med hjemmekontor denne uken, duret jeg av gårde fra Moss etter endte forpliktelser. Jeg hadde søkt husly hos et vennepar i Sandnes, men da jeg stoppet for siste kaffepause en drøy time unna mitt herberge for kvelden gjorde min groundhopper-kompis, Anders, meg oppmerksom på at kampen var avlyst.
Da var jeg uansett såpass nærme og det var sent på kvelden så Sandnes ble det uansett. Der var det ikke annet å gjøre enn å sove litt, gjennomføre kontordagen, ta en middag og skravle med vertene før jeg slukøret vendte tilbake til Østlandet med ankomst midt på natten uten ny bane og ganske trøtt i trynet på torsdag.

Nå ble kampen heldigvis omberammet temmelig kjapt, og alle som hadde billett fikk beholde den, slik at jeg kunne starte planleggingen med ny tur to uker etter.
Nå ligger jeg nokså lavt hva gjelder begivenheter rundt egen person i det åpne rom, men jeg rundet faktisk 30 år dagen før kampen skulle gå på nytt, og tenkte i så måte at dette var den perfekte 30-årsgaven til meg selv.

Men klok av skade skulle jeg denne gangen benytte luftrommet, og takket være hjemmekontor og fleksibel arbeidstid skulle jeg denne gangen klare meg med en dagstur. Jeg spratt opp av loppekassa litt før kl. 07.00 for å smøre meg litt niste og rekke toget fra Kambo stasjon i 07.30-draget. Frokosten kunne vente til Gardermoen, og jeg må si det er rart å se hovedflyplassen vår som rene spøkelsesbyen.

Jeg skal ikke dvele mye mer ved resten av dagen, men jeg kom meg da etter hvert til Sandnes sentrum og fant en passe plass hvor jeg kunne sitte noen timer foran PC-skjermen og gjøre litt nytte for meg. Før kamp rakk vi også en tur innom den berømte kebab-sjappa i byen og en liten svipp innom mitt vertskap fra forrige tur, Filip og Marianne, før jeg og mannen i huset var klare for kamp.

Forrige høst var jeg også over i Sandnes i anledning utdrikningslaget til nevnte Filip. Da fikk jeg være med på en omvisning på et halvferdig Øster Hus Arena, og var i så måte spent på å se det endelige resultatet med egne øyne. 

Det bøtta ned i kveldsmørket, så en rundtur og gode bilder av fasaden får bli neste gang. Vi ankom det splitter nye stadionet ved den ene kortsiden. Her har de bygd en slags entré eller hva jeg skal kalle det. Veggen til selve stadionet er altså «forlenget» med noen meter der man på en måte går innendørs innenfor en vegg og med tak over, men det er på ingen måte tett i veggene, som heller ikke er meningen, så akkurat denne dagen hjalp det fint lite, men et stilig design. 

Etter litt om og men med å finne riktig navn på listen slapp jeg omsider inn på stadionet som ble nummer 14 av 16 i årets 1. divisjon for mitt vedkommende. Vi ankom i hjørnet med en stor kiosk, med kombinert tak og platting over som ikke er benyttet til å huse tilskuere. 

Øster Hus Arena er bygget med tette hjørner, men de er ikke avrundet med seter eller ståfelter. Alle fine sidene er smyttet med lyseblå og hvite plastseter, som står i stil til klubbens farger. Den ene langsiden fungerer som hovedtribune med både VIP, garderobeanlegg, plass til TV-produksjon og laglederbenker. Flomlysene bet jeg meg også merke i, som var festet et stykke bak på taket som strekker seg ut mot banen, og var også et litt kult design. På motsatt langside av hovedtribunen hadde de også trykket både klubblogo og slagord på veggen bak siste tribunerad. 

Alt i alt likte jeg denne nyvinningen som ikke er støpt i helt samme forma som en del andre kan være, i tillegg til at det er tydelig hvem som hører hjemme her. Med en kapasitet på 6 046 tilskuere har de også bygd nøktern og sannsynligvis etter realistisk behov, men innenfor det som kreves av UEFA for å spille e-cup her, slik jeg har forstått det. Og akkurat det må jo være betryggende, så de slipper å søke ly hos Viking om de en skal skulle måle krefter utover på kontinentet.

Men nå var det altså klart for seriekamp mot IL Stjørdals-Blink. Sammen med supportergjengen tok jeg plass bak det ene målet, med flere kjente fjes. Jostein Ekeland åpnet showet allerede etter seks minutter mens jeg var ute på min faste bilderunde. Magnus Grødem doblet ledelsen ute på den til dels oversvømte banen etter 16 minutter, og da ble det riktig så trivelig på stadion. Chris Sleveland la på til 3-0 i det 36. minutt, og hadde ikke nevnte Grødem brent et straffespark noen minutter før pause hadde nok kampen vært punktert.

Men nå stoppet altså de lyseblå på 3-0. Pausen brukte jeg til å fullføre bilderunden, raske med meg en kopp kaffe fra kiosken og søke ly fra en himmel som ikke så ut til å gi seg denne kvelden. 

Stjørdals-Blinks Lasse Bransdal skulle by på litt spenning med sitt 1-3 mål i det 70. minutt, men nærmere skulle de aldri komme. På overtid lå bordet dekket for en Sandnes Ulf-kontring. Den ga full uttelling, og 4-1-målet til Magnus Grøden så vi fra kroken ved utgangen. Da dommeren blåste av noen minutter før kl. 20.00 hadde jeg nemlig ikke mer enn tiden og veien for å rekke min SAS-avgang kl. 21.10. 

Takket være skyss i privatbil til flyplassen rakk jeg heldigvis det med OK margin. Det ble en litt lang mellomlanding på Oslo S, men jeg karret meg inn døra litt før kl. 00.30 etter en herlig dagstur med både jobb og banehopping.

Nå gjenstår det å se om det blir noen nye baner i 2020, for de få jeg mangler i toppfotballen på herresiden er enten ferdigspilt, spiller bak stengte dører eller har flyttet innendørs. Akkurat nå ser det mørkt ut, men man skal jo aldri si aldri, som det heter.

For flere bilder fra Øster Hus Arena, sjekk ut Instagram-kontoen og Twitter-profilen «paabortebane».