Gjemselund Stadion

November ble innledet med en tur til Kongsvinger og Gjemselund.

Denne søndagen hadde jeg bestemt meg for å unne meg en tur til Kongsvinger for å besøke ærverdige Gjemselund Stadion. Kongsvinger er jo et navn som klinger litt i norsk fotball, selv om klubben sliter tung for tiden og faktisk ser 2. divisjon i hvitøyet.

I midtukerunden for noen dager tilbake hadde jeg vært på Toten og besøkt Raufoss. Og nå var det nettopp Raufoss som besøkte Gjemselund til et lite derby, selv om Hamarkameratene sees på som den største rivalen av de fleste med KIL-hjerte. Enda viktigere var de tre poengene som hjemmelaget sårt trengte for å berge plassen i divisjonen. 

Jeg tok bilen fatt på formiddagen, og etter en lunsjpause på Skarnes kunne jeg parkere utenfor Gjemselund Stadion halvannen time på kampstart. Jeg hadde nemlig til hensikt å unne meg en spasertur i Kongsvinger sentrum, for det er ikke mange turene jeg har hatt til denne byen.

Etter en solid rundtur var jeg nå klar for kamp, og med litt skumle skyer på himmelen var jeg litt skeptisk til at jeg hadde fått plass på langsiden uten tak. Gjemselund Stadion er kledd med tribuner på alle siden av banen. Jeg tok plass på en storreist provisorisk tribune med røde plastseter. Bak begge målene finnes noen mindre tribuner i tre som for tiden står tomme, begge to. På motsatt langside strekker hovedtribunen seg langs hele banen. Røde plastseter også der, og plass til supportergjeng, VIP, TV-produksjon, garderobefasiliteter og sikkert mer til. Tribunen minnet meg litt om hovedtribunen på Alfheim Stadion i Tromsø faktisk, som riktignok er i to etasjer, men jeg håper ikke den assosiasjonen fornærmer hverken TIL- eller KIL-folk.

Ifølge klubbens egne hjemmesider har Gjemselund kapasitet på 5 824 tilskuere, men det skyldes i så fall at de ikke har lov til å ta inn flere. Tribunene bak målene er nemlig rene ståtribuner og således svært romslige. Kunstgresset har for øvrig også funnet veien til de dype skoger, og med det kunne kampen begynne med de 600 tilskuerne som er lov om dagen. 

Nevnte kamp fra Raufoss i midtuken resulterte i en råsterk seier over selveste LSK, og kanskje var det noe av den selvtilliten som fremdeles satt igjen da Kristoffer Nesso smalt 0-1 kontakt opp i nettaket allerede etter 12 minutter.

Da kan jo et lag i motgang knekke sammen, noe supporterlederen i KIL også uttrykte til meg på en lite kryptisk melding underveis. Even Bydal hadde derimot ikke gitt opp, og etter 26 minutter kontrollerte han inn 1-1 med innsiden av høyrefoten fra vel 16 meter.  

Raufoss rakk å brenne en kjempemulighet før Ludvig Langrekken elegant rundet siste Raufoss-forsvarer og ekspederte 2-1 til full jubel fra de fremmøtte. Men så var det dette med hvor lenge Adam var i paradis da. I dette tilfelle drøye fem minutter. En corner ble headet tilbake dit den kom fra, men på innleggsforsøk nummer to klarte til slutt Edvard Race å krangle inn 2-2 mot gamle lagkamerater. 

Det skulle stå seg til pause. Jeg brukte den til å skaffe meg audiens til den stengte tribunen bak målet for å knipse noen bilder til Instagram-kontoen. Etter å ha takket vakten hjerteligst for velviljen tok jeg omveien via kiosken og en rask telefonsamtale før jeg igjen var tilbake på tribunen og klar for mer moro. 

Raufoss skulle ta ledelsen en gang til i oppgjøret. Kanskje litt sløvt forsvarsspill, men ballen endte hvert fall opp i bena til Ndiaye Mame Mor midt i feltet, og da var senegaleseren nådeløs mot et desperat bunnlag. 

Men Kongsvinger har en gammel ringrev i Aden Güven som også i dag visste råd. Måltjuven fikk kontroll på ballen uten på kanten av 16-meter og skrudde ballen elegant i motsatt kryss. Et mål som var verdt inngangspengene alene, men dessverre for hjemmelaget holdt det bare til 3-3 og ett poeng i det forhåndsmeldte regnværet som etter hvert hadde funnet veien til Gjemselund. Tiden får vise om dette holder til å berge plassen, men jeg frykter dessverre at cupfinalisten fra 2016 må en tur ned på nivå 3.

Jeg var hvert fall fornøyd med å huke av Gjemselund på min liste i OBOS-ligaen, eller OBOS-kaos som Eurosport, ofte med rette, kaller det. For meg var det bare å strene hjem, for der skulle jeg rekke Godset-kampen på TV som beleilig nok hadde avspark så sent som kl. 20.30 denne kvelden. 

Med det gjenstår faktisk bare tre baner for meg i 1. divisjon: Sandnes Ulf, Stjørdals-Blink og Øygarden. Jeg klarte faktisk å få lurt til meg en billett til Sandnes Ulf v Stjørdals-Blink 4. november, men da jeg var halvannen time unna fikk jeg beskjed om at kampen var utsatt grunnet en koronasmittet spiller på Grorud(!), som selvsagt påvirket dette oppgjøret grunnet tidligere serierunder. En seig biltur tilbake ble det, selv om jeg heldigvis fikk noen timer i gode venners lag som sørget for husly. Den kampen er nå berammet til 18. november, så vi får prøve igjen da.

Ellers er jo Ågotnes, hjemmebanen til Øygarden, stengt for sesongen. Det betyr at om jeg skulle lure meg til Stjørdal før sesongslutt vil jeg fullføre ligaen i sofakroken idet Øygarden rykker ned, noe som vil være et lite skår i gleden. Men det får vi ta da.

For flere bilder fra Gjemselund Stadion, sjekk ut Instagram-profilen og Twitter-kontoen «paabortebane».