Straume Stadion

2. divisjon, avdeling 2, er nå fullført, og det var primært det som lokket meg ut på langtur denne lørdagen.

Kona og jeg kjørte Norge på langs i sommer, og på den turen fikk jeg med meg et par kamper mer enn det som i utgangspunktet var planen. Det er medvirkende til at jeg før denne turen bare manglet Straume Stadion, hjemmebanen til Sotra SK, i 2. divisjon, avdeling 2, eller PostNord-ligaen som det offisielt heter. 

Da er det jo veldig fristende å huke av den siste banen i avdelingen, og da kona skulle på hyttetur med jentegjengen og jeg ikke hadde noen planer denne lørdagen så lot jeg det stå til da billetten var sikret.

Strekningen Moss – Sotra og tilbake igjen er solid på en lørdag. Vanligvis prøver jeg å kombinere slike langturer med besøk eller andre ting, men denne gangen klaffet det ikke slik. Jeg lot meg ikke skremme av den grunn, så kl. 05.00 satt jeg klar i bilen med selskap fra noen podkaster, god musikk, medbrakt frokost og en kaffekopp. Turen over Hardangervidda gikk smertefritt, så i 13.00-tiden et sted kunne jeg nyte en mer enn godkjent utgave av klassikeren «Fish & Chips» på Åsane Storsenter og strekke litt på bena før jeg var klar for kamp på Straume kl. 14.00.

Jeg parkerte bilen på en parkeringsplass på oversiden av banen noen minutter før kampstart og fikk med det et nydelig overblikk over anlegget. Nå har jeg vært i området her flere ganger før, og således også tatt en titt på anlegget, men det hadde altså ikke klaffet med kamp før nå.

Banen er nærmest «skutt inn» i fjellene som ligger helt inntil kunstgresset langs den ene langsiden og den ene kortsiden. Det gir en fin beliggenhet og et særegent preg på stadionet som jeg likte godt. I bakken der jeg kom ned var det flere som uten problemer fulgte kampen som gratispassasjer. Nå er det jo begrenset med antall tilskuere på kamper for tiden, men jeg foretrekker nå å kjøpe billett og se kampen på anlegget så sant det er muligheter for slikt.

På motsatt langside av fjellet finnes anleggets eneste tribune. En liten betongtribune gledd i blå plastseter som matcher klubbens draktfarger, og med overtak gjør nytten for tilskuere som trosser vær og vind som ofte kan prege denne landsdelen. Utenom det finnes en mobil kiosk med bra utvalg og toalettfasiliteter inne på den kristne barne- og ungdomsskolen Danielsen, som holder til på samme tomta. På andre siden av skolen er det for øvrig også en kunstgressbane, som jeg tror klubben, og sikkert også nevnte skole, bruker.

I dag var det riktignok ikke noe å si på været, så jeg benyttet anledningen til å stå under kampen. Med åtte timer i bil i bagasjen og like langt tilbake etter kamp, var det behagelig å strekke litt på bena da de blåkledde vertene og de gule og sorte gjestene fra Bærum entret kunstgresset. 

Sotra SK har åpent sesongen veldig bra og holder fremdeles, i likhet med Fløy, OK følge med Bryne og Vard Haugesund som ser ut til å skulle gjøre opp om opprykket. At Sotra gjør det såpass godt er én ting, men det som har skapt mest oppmerksomhet rundt denne klubben er selvsagt at de er første klubb i toppfotballen på herresiden som ansetter en kvinnelig hovedtrener.

Uansett trener må det være lov å si at lillebror fra Bærum åpnet best. 2. divisjon er en fysisk, teknisk god og intens liga som jeg fremdeles lar meg imponere av og ikke minst kose meg med fra sidelinjen. Det lå litt i kortene at gjestene skulle ta ledelsen, og det sørget Markus Stokken Kaasa for i det 17. spilleminutt. Det skulle også stå seg til pause.

Etter hvilen så vi et helt annet Sotra-lag. Plutselig var det hjemmelaget som så klart best ut, og de trengte heller ikke mer enn 11 minutter får Ole Kallevåg sørget for balanse i regnskapet. Kampen levde helt inn med sjanser begge veier, men med «en omgang hver» var det helt greit at det fremdeles sto 1-1 da hoveddommer markere med et par fløytesignaler at nok fikk være nok denne deilige ettermiddagen på Vestlandet.

Da kunne jeg like gjerne kaste meg i bilen med det samme, og ta fatt på de samme 53 milene tilbake. Kanskje litt drøyt for en kamp på nivå 3 som nøytral tilskuer, men det er stas å fullføre en ny liga og samtidig ta en tur når jeg er alene hjemme en hel lørdag.

For de som måtte være interessert kan jeg melde om at turen tilbake også gikk unna med godt selskap over musikkanlegget og en «bunke» med podkaster som av ulike grunner har ligget på vent noen uker. Rundt midnatt svinget jeg igjen inn i gården hjemme og kunne ta plass under dyna. 

Noen baner i OBOS-ligaen og den andre avdelingen i PostNord-ligaen mangler fremdeles, totalt ni, men nå er det såpass få at jeg drømmer om å besøke alle banene i det som er definert som toppfotball på herresiden. Noen besøk skal gå bra i høst, så får vi se om sesongen 2021 blir året da toppfotballen blir komplett for min del. 

For flere bilder fra Straume Stadion og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen og Twitter-kontoen «paabortebane».