Fedrelandet Idrettsplass

Det er ikke ofte jeg angrer på at jeg dro på breddekamp, men denne kvelden må være blant de heteste kandidatene.

Nok en gang har det nesten gått en hel måned mellom kamp og blogginnlegg, men dårlig vane er vond å vende. Et par dager før hadde jeg planer om å se kamp i Manglerudhallen, men det ble av en eller annen grunn avlyst noen dager før.

Da var jeg snar med å finne en annen kamp, og i så måte passet Fet IL v Flisbyen BK i OBOS-cup bra etter endt arbeidsdag i Oslo. Min etter hvert nokså faste partner in crime, Anders, lot seg også overtale, selv om han skulle begi seg ut på utenlandstur tidlig dagen etter.

Jeg møtte unge Johansen på Café Fiasco, før vi ruslet til Oslo S og lot toget frakte oss til Nerdrum. Der ankom vi i god tid før kampstart, men Anders visste råd for han hadde sett seg ut et lokalt vannhull hvor vi kunne få tiden til å gå. Det faktum at dette vannhullet så ut til å være stengt for sesongen skal jeg selvsagt ikke holde imot reiselederen, så i stedet trasket vi den korte turen bort til Fedrelandet Idrettsplass.

Tross det flotte navnet så var det en typisk breddebane i Oslo/Akershus som møtte oss der innenfor flomlysenes rekkevidde. Kunstgress er selvsagt på dette nivået, men med en liten tribune i tre langs den ene langsiden og et tilhørende klubbhus, der kiosken dessverre var stengt for anledningen, var det i det minste litt mer karakter på dette anlegget en verstingene i klassen.

Kampen vil huskes for en ufyselig temperatur og mange mål. Hjemmelaget Fet IL tok kommandoen fra start. Som perler på en snor trillet de inn både 1, 2, 3 og 4-0 bak en stakkars Flisbyen-keeper, som i det minste hadde bedre forutsetninger for å holde varmen i kroppen enn kollegaen på motsatt side og to karer på sidelinjen som fremdeles har problemer med å kle seg etter forholdene.

Nå stilte Anders riktignok et knepp bedre forberedt enn undertegnede, men etter at Flisbyen hadde redusert til 4-1 og dommeren hadde blåst av for pause, var han ikke vondt å be da jeg søkte ly i klubbhuset for å kjenne på noen grader på +-siden av celsiusskalaen.

Om Flisbyen fikk med seg litt positivitet inn til pausen med sin sene redusering, sørget Simen Martinussen Rustadbakkens 5-1-scoring etter 51 minutter for at det håpet ble knust. Anders Taraldsen og Flisbyen ga det et forsøk til med 5-2 etter 68 minutter, men Sondre Gundersen og Fet IL sørget for at 6-2 vil stå igjen i historiebøkene.

Gjennom 2. omgang var jeg litt mer innom klubbhuset for å varme meg enn jeg liker å innrømme, men noen ganger kommer de urnorske vikinggenene til kort. Etter sluttsignalet bar det tilbake til togstasjonen for å vente ubehagelig lenge på returen. Det endte faktisk med at vi ble med inn til Fetsund, som er feil vei av det vi egentlig skulle, for å varme oss på toget og en lokal kolonialbutikk, før vi igjen var tilbake på toget som fraktet oss til Oslo S. Der strenet jeg til toget retning Moss, mens Anders fant sin transport tilbake til Drøbak.

Nå har det skjedd mye i både Norge og verden for øvrig siden denne kampen ble spilt. Hadde jeg visst om hva som ventet oss hadde jeg ikke hatt noe imot å fryse langs diverse sidelinjer fremfor å være satt i en nasjonal husarrest, men noen ganger må man bidra i det store fellesskapet.

Neste kamp jeg har planlagt er egentlig Riga FC under en helgetur med kona i mai. Der er både fly og hotell bestilt fra tidligere, men jeg får vel brukbar odds hvis jeg setter penger på at vi sitter på det flyet tidlig i mai.

Utenom det så håper jeg i det lengste at NFF finner plass til å arrangere NM, slik at jeg får muligheten til å se mitt kjære Strømsgodset på noen nye baner også i 2020. Det får vi bare ta som det kommer. Det er litt merkelig å gjøre en salgs oppsummering i mars, men det er ting som tyder på at jeg blir stående med en total på 217 baner en stund nå.

For flere bilder fra Fedrelandet Idrettsplass og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen og Twitter-kontoen «paabortebane».