Prestonfield (Skottland)

Prestonfield (Skottland)

Jeg måtte dykke et godt stykke ned i den skotske pyramiden for å avslutte 2019 med kamp nummer 107 fra tribuneplass.

Malik og jeg hadde allerede gjort unna en dag i Dundee, og da vi våknet på hotellet sentralt i byen og fått i oss en brukbar hotellfrokost, satte vi oss på toget retning Edinburgh. Jeg var storfornøyd med å ha fått med meg Dundee United FC v Dundee United kvelden i forveien, og vi anså oss vel begge ferdig med byen og nå klar for neste. Min reisepartner hadde nok også større forventninger til Edinburgh, og fremfor å ta han med på en lengre melkerute for å få med oss kamp hos Linlithgow Rose, kompenserte jeg med å finne meg en litt kjipere kamp i nærheten av Edinburgh sentrum.

Det var hvert fall det jeg hadde slått meg til ro med da vi gikk av toget, og tuslet retning hjertet av byen og fant oss etter hvert en trivelig pub der vi tok inn en solid lunsj som også kunne forsvart rollen som middagsmat for dagen. Turen gikk videre gjennom sentrum, og også en sving innom utsiden av Edinburg Castle.

Tilbake i sentrum satte jeg spørsmålstegn ved min egen vennlighet, for i tillegg til at jeg ønsket meg ut til Linlithgow minnet også min reisekamerat fra her hjemme, Anders «Vikinghopper» Johansen, på hva jeg eventuelt ville gå glipp av. Enden på visa ble at min reisekompis og jeg for andre dagen på rad splittet oss da jeg ikke klarte motstå fristelsen til å sette meg på en buss ut til destinasjonen jeg tross alt hadde planlagt med. Mitt reisefølge lovet på tro og ære at han skulle klare seg fint i eget selskap, og slik jeg kjenner ham fra oppveksten var det nok hold i det.

Jeg steg om bord på bussen, og sjåføren må nok ha avslørt meg på engelsken at jeg ikke var en «local lad» så han var vennlig nok til å hjelpe meg med å gå av på riktig stasjon, selv om jeg nok skulle klart det på egenhånd også om det kom til det. Uansett, den lille timen på buss ble brukt til å lade opp telefonen og holde et øye med begivenhetene i VM i hurtig- og lynsjakk, og før jeg visste ordet av det kunne jeg stige av bussen og vende nesa mot Prestonfield i akkurat god nok tid til å rekke kampstart.

Jeg hadde noen minutter til rådighet som ble brukt til å få tak i noen kontakter, for å sikre at jeg hadde nok av slikt. Det er ikke uvanlig at klubber på dette nivået, nivå 6 i dette tilfelle, ikke aksepterer bankkort i billettluka og i kiosken, så også i dette tilfellet. Jeg kom til et sjarmerende inngangsparti med tilhørende «social club», som hører med i Storbritannia.

Jeg tok meg inn gjennom en liten, trang murfasade og la gladelig £7 i klubbkassa for å slippe inn på et anlegg som gir en tura på at fotballen slik vi husker den ikke er helt borte for oss konservative fotball-romantikere.

Jeg kom inn i det ene hjørnet, med en kortside på venstre hånd der noen betongsatser gjorde susen som fasiliteter under åpen himmel. Nærmeste kortside hadde også noen betongsatser langs hele banens lengde, men her bød de også på et større overbygg slik at man her kunne ta plass i ly for regnet på slike dager. Under tak her fantes også en kiosk som selvsagt måtte prøves ut i form av mer pie og Bovril.

På motsatt langside kunne jeg skue godbiten i form av en høyreist tribune. Den kan vel beskrives som en tribune i to etasjer, men bare sitteplasser på øvre seksjon, mens man i «underetasjen» fant toaletter og kunne ta plass og samtidig få med seg litt av det som ble snakket om ved laglederbenkene. Jeg tok meg opp trappen på tribunen for å knipse noen bilder. Der ble jeg møtt av et par vakter som tok noen kroner ekstra for sitteplassene, men jeg slapp gratis inn siden jeg kom helt fra Norge. Det var da særdeles hyggelig, og jeg benyttet anledningen til å slå meg litt ned på et av plastsetene som er kledd i klubbens hvite og, ja hva skal jeg si, en slags lilla- eller rødbrun-aktig farge, som jeg neimen ikke vet om jeg får plassert mer presist. Det er jo gjerne litt subjektivt hvordan man oppfatter farger, så det er sikkert folk der ute som plasserer slikt bedre enn jeg er i stand til akkurat nå. Bak det andre målet finnes bare en forhøyet gressvoll hvor man også var velkommen til å ta plass under åpen himmel.

Jeg passet på å fullføre min bilderunde mens det var så bra dagslys som mulig, før jeg tok meg tilbake til kiosken og gikk til innkjøp av nevnte godsaker og lekte litt fintfolk ved å ta i bruk en påspandert sitteplass fremfor å stå. Årets siste kamp var altså Linlithgow Rose FC vs Blackburn United FC, som for ordens skyld ikke må forveksles med gamleklubben til «Gamsten». Disse skulle kjempe om poengene i East of Scotland Premier League, som er ensbetydende med nivå 6 i skotsk fotball.

Fra min VIP-plass kunne jeg se et hjemmelag som kjørte på fra start, og de fikk uttelling etter 25 minutter da Willis Hare ekspederte 1-0 for vertene. Det stod seg til pause, og da var jeg ikke sen med å gå til innkjøp av en liten runde til med Bovril, for den anledningen må man bare benytte seg av når en er på disse trakter.

2. omgang skulle også bli en begivenhetsrik affære. Etter 63 minutter fikk Ross Allum æren av å doble vertenes ledelse, før Owen Ronald og Roddy MacLennan bidro til at kampen var kjørt etter 77 minutter med hele 4-0. Blackburn skulle få sitt trøstemål med få minutter igjen, men det blir bare av akademisk interesse, som vi sier.

Med 4-1 på tavla da sluttsignalet lød fra dommerens fløyte strenet jeg tilbake til busslomma på motsatt side av veien fra der jeg gikk av (bare på slike enkle ting må man jo holde tunga rett i munn i Skottland) og ta meg tilbake til Edinburgh der jeg tilbrakte resten av kvelden i min reisepartners selskap.

Fotballåret 2019 er dermed slutt. Jeg endte på rekordmange 107 kamper fra tribuneplass, en rekord jeg for øvrig ikke har ambisjoner om å true med det første. Like fornøyd er jeg med å ha sett fotball i 10 land i løpet av kalenderåret som er gått.

Slikt skal jeg om ikke annet holde fokus på videre fremover, og i skrivende stund har min bedre halvdel og jeg alt klart for en helg i Budapest i månedsskiftet januar/februar. Jeg øyner også muligheten for en svipptur til Polen i løpet av februar, så fotballåret 2020 skal om ikke annet være litt i gang før fotballen igjen ruller her oppe i det kalde nord.

For flere bilder fra Prestonfield og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen og Twitter-kontoen «paabortebane».

Linlithgow Rose FC 4 - 1 Bluckburn United FC

Målscorere

1-0 Willis Hare 25'
2-0 Ross Allum 63'
3-0 Owen Ronald 73'
4-0 Roddy MacLennan 77'
4-1 Richie Hutton 88'


Turnering: East of Scotland Premier League (nivå 6)

Tilskuere: 300

Dato: 28.12.2019

Underlag: Naturgress


Antall besøk: 1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *