Tannadice Park (Skottland)

Tannadice Park (Skottland)

Et realt byderdy og land nummer 16 med fotball klarte å friste meg over til Skottland i romjulen.

Etter at pakkene var åpnet og den fete julematen var fortært, skulle jeg også i år benytte fridagene i romjulen til å begi meg ut på en fotballtur. Denne gangen til Skottland, og planen var lenge at jeg skulle holde meg selv med selskap helt til min barndomskompis, Malik, viste interesse for å være med. Det er hyggelig med selskap på tur, så vi møttes på Oslo S tidlig denne fredags morgenen og lot Vy frakte oss til hovedflyplassen.

Da vi hadde bestilt flybilletter på ulikt tidspunkt måtte vi se langt etter å få plasser ved siden av hverandre, så jeg benyttet heller anledningen til å nesten fullføre Bernt Hulskers egen livsfortelling «Alt fra Hulken», og før jeg visste ordet av det kunne jeg for første gang sette mine føtter på skotsk jord.

Her skulle vi tilbringe et par døgn, og det store høydepunktet skulle finne sted allerede samme kveld. Vi begynte turen med å finne en direktebuss opp til Dundee, der jeg skulle bevitne lokaloppgjøret Dundee United FC v Dundee FC.

Og hvis man noen gang skal kunne bruke ordet «lokaloppgjør» uten å være redd for å strekke begrepet for langt, er det nettopp i Dundee. Etter å ha sjekket inn på hotellet tuslet vi litt i byen og fikk i oss noe mat, før jeg foreslo å ta en tur opp til anleggene. Mitt reisefølge hadde takket høflig nei til billett til kveldens batalje, så jeg tenkte at han om ikke annet kunne få sjekke forholdene.

Artikler på nettet skal ha det til at den offisielle avstanden mellom Tannadice Park (Dundee United) og Dens Park (Dundee FC) er på under 200 norske meter, og selv om jeg har sett bilder som bekrefter dette på nettet, er det nesten ikke så man tror det selv når man står i gata.

Vi ankom fra en sidegate og gikk rett på Tannadice Park som var dagens kamparena, og litt lenger ned i gata kunne man mer enn bare skimte gjestene arena som lå så godt som vegg i vegg. Hadde dette vært i dag hadde de nok pent blitt bedt om å spille på samme bane eller bygge et annet sted, men to stole klubber med over 100 år historie hver har altså klart å slå seg ned bokstavelig talt rett ved siden av naboen.

Etter å ha knipset bilde av begge anleggene i samme foto, printet ut en billett i papirformat og sikret meg et eksemplar av kampprogrammet, ruslet vi tilbake til byen igjen der vi slo ihjel litt tid før vi gikk hver vår vei og jeg var klar for kveldens kamp.

Dundee United ledet den såkalte Championship (nivå 2) før lokaloppgjøret. 45 poeng og 13 poeng klaring ned til Inverness hadde de oransje allerede etter 18 runder, og uten et eneste poengtap på eget gress så langt. Slikt lukter det opprykk av, selv om det var mye igjen. Dundee FC delte 3. plassen med Ayr United på 28 poeng, så det var også et toppoppgjør vi skulle være vitne til i kveld.

Jeg karret meg etter hvert opp bakkene mot stadion igjen, og etter litt om og men kunne en vakt omsider hjelpe meg med å finne inngangen min, som ikke kom helt tydelig frem på billetten. Jeg tok meg inn på anlegget en times tid før avspark i det ene hjørnet, for å ta plass på den ene kortsiden hvor jeg hadde betalt £22 for et sete.

Tannadice Park er kledd i tribuner på alle fire sider i klubbens oransje og svarte farger. Anlegget er bygget inn i det ene hjørnet på motsatt side, mens det er mer luftig i de øvrige tre hjørnene. På min venstre hånd finner vi det som nok er å betrakte som hovedtribunen, som er delt i to etasjer. Motsatt langside er utstyrt med det som ser ut til å være kommentatorbokser, og sikkert plass til diverse journalister og annet. På denne langsiden var også, ja, det blir vel en overdrivelse å kalle det for de «tilreisende», men hvert fall gjestende lags supportere, plassert. På min kortside havner jeg midt blandt stående og syngende supportere, uten at det var helt planen, men jeg liker å stå på kamp så det var helt i orden. På motsatt kortside så det også ut til å være supportergjenger, basert på antall flagg og bannere som var hengt opp. Om det står supportergrupper på begge kortsider til vanlig, eller bare for denne anledningen, får jeg se nærmere på en annen gang. Anlegget skal, ifølge appen som nå heter Futbology (tidligere Groundhopper), ha en kapasitet på 14 209. Stemningen var satt, og da jeg hadde fått tak i både Bovril og en pose chips i kiosken var jeg klar for kamp.

På vei tilbake fra kiosken kunne jeg skue over til Dens Park, altså hjemmebanen til Dundee FC, mens jeg fremdeles ikke helt kom over ekstremt nærme disse banene ligger. Bare det i seg selv gir mersmak til å besøke motsatt oppgjør i april, men det får vi se på senere.

Vertene lå som sagt best an i serien, selv om det gjerne sies å bety lite i slike oppgjør. Det var uansett de oransje som kom best ut av startblokkene, og allerede etter fem minutter kjempet Nicky Clark seg foran sin forsvarer og dunket 1-0 opp i nettaket. Tannadice Park gikk av hengslene, og jeg så konturene av et nydelig derby. Serielederen fortsatte sitt press og produserte flere farligheter, selv om gjestene også tidvis yppet seg. Alt i alt var det helt greit at United gikk til pause med 1-0-ledelse.

Gjestenes supportere var som sagt plassert på langsiden ved min høyre hånd, og i tillegg så det ut til at de mest hardbarkede holdt til helt nede i kroken ved oss. Da var veien kort for å minne bortefansen om hvem som ledet serien, og med på kjøpet sende det som i media gjerne blir kalt for «obskøne håndbevegelser». Jeg på min side, som den avbalanserte typen jeg er, benyttet pausen til å komme til bunns i chipsposen og holde meg oppdatert på «verdensmesteren fra Lommedalen», et begrep som NRKs eminente sjakkekspert, Torstein Bae, snart kan ta patent på.

«Vår mester» gjorde nærmest som vanlig sine saker bra ved brettet som enkelte kaller et enkelt brettspill, men som undertegnede drister seg til å kalle en sport, så da kunne jeg igjen rette blikket mot det spillet som tross alt har en langt større plass i hjertet til undertegnede.

Om det var vertene som åpnet best i 1. omgang, bestemte gjestene seg for å være med på moroa i andre halvdel. De kopierte også vertene i form av å redusere etter fem spilte minutter. Graham Dorrans fikk æren av å dunke inn reduseringen foran illsinte hjemmesupportere og ekstatiske Dundee FC-fans som snart var på begge sider av reklameskiltene, og politiet så med det sitt snitt til å kaste ut hvert fall én av de 14 007 tilskuere som hadde funnet veien til Tannadice Park i kveld.

Kampen bevarte intensitet og nerve hele veien ut, men flere mål skulle det ikke bli. Dermed hadde Dundee United avgitt sine første poeng på hjemmebane i år, samtidig som de hadde beholdt avstanden ned til sine naboer. Jeg hastet ikke med å ta meg ut av anlegget, men fant til slutt ut at jeg kunne returnere til sentrum og avslutte dagen med en solid kveldsmat på KFC sammen med min turkamerat.

Dagen etter skulle jeg dykke ned til nivå 6 i den skotske pyramiden, men det blir i neste innlegg. En bedre debut i skotsk fotball skal vanskelig gjøres spør du meg, om man da utelukker Old Firm som man må betale både lunger og nyrer for om man skal finne en som er villig til å låne bort plassen sin. Land nummer 16 med fotball altså, men ennå sto det igjen én kamp før kalenderen skulle snus.

For flere bilder fra Tannadice Park og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen og Twitter-kontoen «paabortebane».

Dundee United FC 1 - 1 Dundee FC

Målscorere

Nicky Clark 5'
Graham Dorrans 50'


Turnering: Scottish Championship (nivå 2)

Tilskuere: 14 007

Dato: 27.12.2019

Underlag: Naturgress


Antall besøk: 1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *