Strömsvallen (Sverige)

Ferieturen var et tilbakelagt kapittel, men fra Østfold er veien kort til en bane utenfor landets grenser.

Om hverdagen ikke var helt tilbake ennå, så var vi hvert fall trygt hjemme igjen på Kambo etter et par uker på reise. Selv om jeg som nevnt hadde fått maks ut av ferien på fotballfronten med hele fem kamper, og rukket en kamp i Fredrikstad, så jeg ingen grunn til å ligge på latsiden når det igjen ble fredag kveld og fruen i huset hadde andre planer.

Min etter hvert trofaste partner in crime, Anders fra Drøbak (les bloggen hans: Vikinghopper), var også ledig denne fredagen så vi bestemte oss for å slå følge over til grensebyen Strömstad for oppgjøret IFK Strömstad v Hogstorps IF i 5. divisjon Bohuslän.

Vi reiste litt tidlig over grensen, og rakk således en matpause i sentrum av byen som kanskje er mest kjent for nordmenn som går bananas på Systembolaget og ferja til Sandefjord. Da vi hadde fått ned det vi var karer om, og nesten glemt klokka i all skravlinga, var vi klare for å komme oss opp til dagens kamparena hvor undertegnede har prøvd lykken før.

Det gjorde jeg i vinter da IFK Strömstad hadde invitert Kråkerøy IL til en treningskamp, men østfoldingene var ikke snauere enn at de hadde glemt den avtalen det slik at jeg måtte reise tomhendt hjem igjen. Lykken skulle imidlertid stå meg bi denne gangen, og når dagens oppgjør i tillegg skulle avgjøres på naturgressbanen fremfor den kjipe kunstgressbanen ved siden av, var det på alle måter verdt ventetiden.

Anders og jeg har som nevnt skravletøyet i orden begge to, så vi ankom Strömsvallen nokså tett på kampstart etter stoppet i sentrum. Men vi rakk med god margin å få med oss 1-0-målet til Shqipdon Bena etter åtte minutters spill. Etter en drøy halvtime doblet 2. plasserte IFK Strömstad sin ledelse, mot et Hogstorps IF som kjemper med ryggen mot veggen som lag nummer 10 av totalt 12.

Det skulle stå seg til pause og da ville jeg vanligvis oppsøkt kiosken, men da klubben bare godtar en svensk versjon av Vipps var både Anders og jeg i praksis blakke den neste drøye timen. Vi får trøste oss med at vi heller sparte de penga.

Før kampen ankom vi Strömsvallen ved nevnte bygg som blant annet huset kiosken som ikke var forberedt på storfint besøk fra nabolandet. Strömsvallen er også som tidligere nevnt velsignet med naturgress og er smykket med en fin tribune på motsatt langside av det vi kom inn. Den er forsåvidt en nokså enkel affære med benkerader i form av treplanker, men den kan også by på tak over hodet for regntunge kampdager så sant det ikke blåser for mye. Banen er omkranset av løpebaner, og på langsiden der vi for det meste oppholdt oss var bakkeplan noe høyere enn banen slik at vi fikk god utsikt over kamphanene. Et smykke av et kampur er også plassert i det ene hjørnet, av typen der stillingen blir hengt opp i form av «plankebiter» med malte tall. Bak ryggen hadde vi også kunstgressbanen der jeg var «på kamp» forrige vinter. Et flott anlegg er det, og graver man litt i den svenske pyramiden finnes en hel rekke gjemte perler som forsvarer et besøk eller to.

Vertene styrte det meste av showet også i 2. omgang. Det var egentlig aldri særlig tvil om at alle poengene skulle bli igjen i Strömstad, men Aulon Bitiqi skulle ikke punktere kampen for hjemmelaget før i det 85. minutt. Da la han like gjerne på til 4-0 minuttet etterpå, som også skulle bli sluttresultatet.

Med det kunne jeg huke av min svenske bane nummer 15. Vi veide opp for «stengt» kiosk med å hoppe innom en bensinstasjon før vi igjen var tilbake til gamlelandet og jeg svippet Anders hjem til Drøbak og ble igjen for en trivelig kveld ut i de sene timer.

For flere bilder fra Strömsvallen og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».