York Lions Stadium (Canada)

Nok en kamp i Canada, men denne gangen i Canadian Premier League.

Vi hadde nok en gang byttet by på vår sommerturné. Dagen før hadde vi sett MLS-kampen Montréal Impact v Toronto FC. Dagen etter hadde vi tidlig på morgenen satt oss på en buss som brukte omtrent seks timer på å frakte oss trygt frem til nettopp Toronto.

Vi hadde trasket gjennom sentrum i en ekstrem hete og vi skulle nå prøve lykken i form av en tidlig innsjekk på hotellet. Det gikk smertefritt, så da bar det opp på rommet hvor vi satte vifta på full guffe og la oss noen minutter nedpå. Jeg hadde denne dagen klart å grine meg til én siste kamp. Hadde jeg visst at det var 45 minutter med banen hver vei fra sentrum til kamparena, er det ikke sikkert jeg hadde fått gjennomslag. Men nå hadde altså litt dårlig research og allerede innkjøpte billetter gått gjennom sensuren, og vi brukte turen til å detaljplanlegge planene vi hadde for dagene i Toronto.

Canadian Premier League er da toppnivået i den canadiske pyramiden, selv om at noen av lagene har meldt overgang til langt mer ettertraktede MLS. Det tok ikke mange minuttene ved inngangspartiet til York Lions Stadium får jeg skjønte at her var det andre boller, men det var også boller etter min smak.

Jeg hadde igjen forhåndskjøpt billetter til en pris som tilsvarer omtrent 150 norske kroner pr. billett. Anlegget domineres av en større tribune, kledd i røde seter, som strekker seg langs hele den ene langsiden. Bak siste seterad på hovedtribunen er det et større felt eller platting hvor det finnes kiosker, toaletter og også gratis springvann for de som trengte det i varmen. Sittegrupper i form av barkrakker og mindre bord var også på denne plattformen, og når man i tillegg hadde en kar som som ikke bare solgte øl, men også aktivt reklamerte for varene, var det tydelig at vi nå skulle se kamp et helt annet sted enn der jeg vanligvis ser fotball.

På motsatt langside finnes også en mindre tribune i grå seter som ser noe mer provisorisk ut, og dessuten ikke åpen for denne kampen uten at det heller var nødvendig. Bak målet der vi tok oss inn var det også en tribune i klubbens grønne farger. Her oppholdt den harde kjernen seg, som holdt det gående med sang, tromming og pyroteknikk gjennom samfulle 90 minutter. Anlegget skal ifølge transfermarkt.com ha en kapasitet på 3 000. Når jeg vet at det var 2 219 tilskuere innenfor portene (eller solgte billetter?) denne dagen, refereres det nok kun til den høyreiste hovedtribunen, uten at det er av så stor betydning.

Gutta bak mål kunne mer enn å tromme, for de hadde også en kar som bidro på trompet! Han hadde nok ikke funnet NM, men han duret nå på med noen melodier som jeg den dag i dag tar meg selv i å nynne på, så jeg kan jo bare se for meg hvordan de lokale har det.

Jeg hadde uansett ikke dratt med min bedre halvdel til York Lions Stadium for å høre på trompetspilling, men snarere oppgjøret York9 FC v FC Edmonton. Jeg glemte å ta skjermbilde av tabellen før kamp, så hvordan status var før kampen husker jeg ikke. Men det som er av mer interesse er at vertenes Kyle Porter var iskaldt alene med Edmonton-keeper da sjansen bød seg, og sendte hjemmelaget i føringen allerede etter 13. minutter.

Det skulle stå seg til pause, og da benyttet jeg anledningen til å fylle vannflaska og finne noe mat i kiosken. Kanskje var det flere som burde fylle flaska tidligere, for ved siden av meg i køen var det plutselig en kar som segnet om og deiset rett i bakken, før har kom til seg selv igjen lettere forfjamset. Slik synes ikke jeg er noe behagelig i det hele tatt, så vi får glede oss over at det gikk bra med vedkommende og at spillere var på vei tilbake på en nokså strøken naturgressmatte.

Etter 67 minutter skulle det bli balanse i regnskapet igjen da Ramón Soria svinget inn et innlegg fra midt på banehalvdelen til York9. Det var helt klart ment som en innlegg, men om slike innlegg har retning lengste hjørnet har slikt gått gjennom feltet og inn i nettet før, og det var også tilfellet denne gangen.

12 minutter senere kunne gjestene ta ledelsen, men skuddet smalt i stolpen og ut. På det påfølgende angrepet viste vertene hvordan en kontring kan gjennomføres, og Ryan Tefler fikk æren av å avslutte mesterverket med å banke kula i lengste hjørne, alene med keeper, og dermed 2-1 i stedet for 1-2.

Så brutal kan fotballen være, og dette skulle også vise seg å bli avgjørende. Med hjemmeseier på turens siste kamp fikk jeg si meg fornøyd, så da vi returnerte til sentrum av Toronto lot jeg kona styre store deler av showet. Vi er for all del stort sett enige om hva vi tar oss fore på tur, men jeg hadde nok skvist fotball-sitronen tom for saft for denne gang.

Avslutningsvis kan det nevnes at vi hadde noen flotte dager i Toronto, før vi avsluttet den drøyt to uker lange sommerferien med noen dager i New York. Jeg sjekket selvsagt terminlistene der også, men land nummer 15 med fotball må vente, og kanskje er det like greit.

Gode ord og varme tanker sendes i retning mitt tålmodige og usedvanlig snille reisefølge. Nok en tur går inn i historieboka som minneverdig, og før vi vet ordet av det er vi på tur igjen.

Nå fortsetter groudhoppingen i gamlelandet mellom andre gjøremål og plikter. Det har etter hvert blitt et lite delmål å nå 200 baner før vi skriver 2020, og i skrivende stund ser faktisk ikke det helt utenkelig ut. Men mer om det siden.

For flere bilder fra York Lions Stadium og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».