Gressbanen Kunstgress

Med kvelden for meg selv bestemte jeg meg for å nyte sommerværet og fotballen hos Ready i Oslo.

Jeg hadde denne uken vært med på en årlig sommerleir for barn, og var egentlig ganske pumpa både i kropp og hode da jeg ramlet inn døra midt på dagen. Etter en dusj og en god gammeldags høneblund ble fristelsen likevel for stor da kona hadde planer resten av dagen og jeg kunne la buss for tog frakte meg til hovedstaden.

Så sagt så gjort, og med litt dårlig aircondition på bussen var det behagelig å kunne tråkke ut i sommersola i hovedstaden. Jeg lot T-banen frakte med videre til Holmen, og derfra lot jeg apostlenes hester stå for siste etappe på snaue 15 minutter.

Gressbanen er jo på mange måter historisk grunn i norsk fotball. Ikke bare bærer den navnet gressbanen fordi den skal ha vært den første av sitt slag, men landslaget i fotball holdt også til her fra 1919 før de da flyttet til Ullevaal i 1927 hvis årstallene jeg har funnet frem stemmer. Tilskuerrekorden er avrundet til 17 000 fra en kamp mot Nederland i 1919. Hvis man kunne få igjen noen kroner på at den rekorden også ville stå etter dagens kamp ville nok det vært et sikkert veddemål, og man kan jo bare se for seg tilstandene da det som tilsvarer nesten to fulle Marienlyst stadion flokket seg rundt gressbanen her oppe.

Nå var det ikke Nederland som skulle på besøk i dag, men om de skulle det så hadde de faktisk hatt kortere reisevei enn dagens gjester. IL Norild hadde nemlig tatt turen helt fra Vadsø i Finnmark. Gutta fra nord hadde fått det tøft på nivå 4, og lå under den berømte streken med 10 poeng på 11 kamper. Det var to poeng foran dagens vertskap som hadde skrapet sammen fattige åtte poeng på like mange opptredener. Avdeling ble for øvrig toppet av reservelaget til Vålerenga. Reservelag i disse avdeling er en egen diskusjon, og siden jeg har uttrykt min mening opptil flere ganger tidligere orker jeg ikke å understreke hvor håpløst jeg synes dette er en gang til.

Jeg hadde god tid i solfylte Oslo, så da det ikke var noe kiosk for anledningen tok jeg turen innom bensinstasjonen vegg i vegg med klubbhuset, som befinner seg bak det ene målet, og kjøpte inn på is og iste før jeg la meg godt til rette i naturgresset ved siden av banen.

At bensinstasjon ligger vegg i vegg er vel ikke helt sant, for det ser for meg ut som klubbhus og Shell-stasjonen rett og slett er samme bygg. Her finnes da garderobeanlegg, klubbhus og sikkert en hel del mer da Ready tross alt er en brukbart stor breddeklubb som bedriver flere idretter.

Gressbanen har etter hvert fått kunstig dekke og bærer derfor det noe selvmotsigende navnet «Gressbanen Kunstgress». Langs den ene langsiden finnes det en liten tribune i betong, bare noen trinn høy, hvor publikum som ønsker det kunne sitte ned. Ved siden av fantes et mindre tårn, eller en slags speakerbu, med reklame for sponsorene til Ready bandy.

Jeg beveget meg over til motsatt langside. Der kunne man sitte i gresset som bygger som opp til en liten høyde og man får dermed god oversikt over det som skjer på banen. På denne langsiden finnes også laglederbenker og en mindre kunstgressbane der noen ungdommer øvde inn de siste fintene de hadde sett på YouTube. Bak det siste målet er det bare trær og en skråning, som i grunn fullfører anlegget på en fin måte.

Etter en liten uke på tur hadde jeg også flere podkaster jeg gjerne ville ta igjen, så jeg tillot meg seg å ha en propp i øret mens lagene kjempet om viktige poeng i kampen mot nedrykk. Hjemmelaget kom best i gang da Julius Ernst Krøger trillet ballen mellom bena på keeper og til 1-0 etter 17 minutter. Omtrent rett fra avspark kom Ready alene med Norild-keeperen igjen, og 2-0 var et faktum etter 19 spilte minutter.

Norild gjorde det vanskelig for seg selv da Uros Vucenovic dundret inn i en voldsom takling. En angrende synder ba pent om unnskyldning til både offeret og dommeren, men kamplederen så likevel ingen annen utvei enn å sende bortelagets nummer 10 i dusjen.

Norild lot likevel ikke det stoppe dem. Tre minutter etter utvisningen broderte finnmarkingene seg pent gjennom Ready-forsvaret og avsluttet angrepet med å redusere til 2-1. Det skule også stå seg til pause, en pause jeg benyttet til å forholde meg i ro i det vakre sommerværet.

Allerede etter 47 minutter øynet Norild håp om noe stort da de sørget for balanse i regnskapet, som vi sier. Det skulle holde i drøye 10 minutter før Ready igjen gikk opp i ledelsen ved Fredrik Korssjøen Storløkken som ble kveldens andre tomålscorer. Da Even Omholt smalt inn 4-2 etter 65 minutter skjønte nok de om lag 80 tilskuerne hvor dette bar, og all tvil ble feid til side da 5-2 var et faktum fem minutter før full tid. En solid gjeng med Norild-supportere måtte bare erkjenne at dette kan bli en lang og tung sesong for deres helter.

En deilig dag i hovedstaden var snart ved veis ende, bare turen tilbake til sentrum sto igjen. Der hoppet jeg på en ny buss for tog, som vil være gjennomgangsmelodien i hele sommer. Denne gangen fikk vi tildelt en mer behagelig turbuss som også hadde lufteanlegg, og dermed var jeg tilbake på Kambo før jeg visste ordet av det.

Nå gjenstår et par kamper med Strømsgodset og noen arbeidsdager før det skal bli godt med en etterlengtet lang og god ferie. Kona og jeg skal på en real rundtur der planen er banehopping både på Island og i Canada. Har jeg maks flaks finner jeg også en kamp i New York, men det ser ut til at de har tatt sommerferie fra «soccer» når vi har kommet oss så langt på vår rundtur.

For flere bilder fra Gressbanen Kunstgress og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».