LFF Stadionas (Litauen)

Så fort en rød dag popper frem i kalenderen er ikke min hustru og jeg sene med å dra på tur. Denne gangen ble det Litauen, selvsagt med en fotballkamp inkludert.

Takket være Kristi Himmelfartsdag som falt på en torsdag i år, ordnet både Lise og jeg fri på fredagen som vi gjerne kaller «inneklemt dag» og lot Ryanair frakte oss fra en hovedstad til en annen. Vi hadde for en tid tilbake booket tur til Vilnius, hovedstaden i Litauen, og så nå frem til en helg i hverandres selskap.

Allerede fredag kveld skulle jeg besøke nasjonalanlegget. Før den tid skulle vi være med på en spektakulær tur i luftballong samt sjekke ut byen, men av hensyn til det som måtte være av lesere og deres forventning til å lese noe fotballrelatert får jeg hoppe et drøyt døgn frem i tid.

LFF Stadionas er kortformet på nasjonalanlegget, og den forkortelsen er lett å bli glad i når det fulle navnet er Lietuvos futbolo federacijos stadionas, som på norsk blir noe slikt som «det litauiske fotballforbundets stadion».

Jeg hadde betalt €3,5 per billett, noe som tilsvarer om lag 35 norske kroner, for å se fotball på toppnivået i Litauen. Kanskje billettprisene gir en antydning på hvor mange som tar seg bryet med å komme tenkte jeg, men var uansett glad for å slippe såpass billig unna.

Vi entret anlegget fra den kortsiden som er uten tribunefasiliteter, men som til gjengjeld huser en 7-er bane i kunstgress hvor klubbens unge håpefulle terpet forskjellige teknikker underveis gjennom kampen til A-laget. På vei mot tribunen passerte vi et lite bygg som inneholdt en kiosk, eller bardisk som vi ville kalt det i Norge, og toalettbygg. Jeg gikk videre for å sjekke ut resten av anlegget (som jeg for øvrig hadde sniktittet på kvelden før) og tok pass på en romslig og stor tribune som strakk seg over hele langsiden. Setene som var kledd i rødt og gult fylte hele tribunen, med unntak av trappeoppganger mellom feltene og en ørliten plattform med overbygg helt bakerst midt på tribunen, hvor man kunne presse inn kanskje 10 fintfolk.

Kortsiden som nå ble på vår venstre hånd hvis vi rettet snuta mot kunstgresset var også kledd i plastseter. Her hadde de krydret med noen grønne seter også slik at alle flaggets farger var representert på nasjonalanlegget. Her tok hjemmelagets stående og syngende supportere plass.

På motsatt langside var det også noen sitteplasser, men det kan ikke ha vært mer enn et par hundre. Denne siden domineres av et stort bygg som er tilknyttet tribunen. Her var det garderober til aktørene og sikkert også en hel del kontorer og annen virksomhet med tanke på at dette tross alt er Litauens svar på Ullevaal. Helt øverst var det også noen plasser til VIP-en, og det var sikkert her jeg også kunne punge ut €35 for å ta del i festivitasen, men jeg liker meg nå best blant fotfolket slik at det ble bare med drømmen om paraplydrinker og snitter i toppetasjen.

Hele anlegget skal i sin helhet ha plass til drøyt 5 000 tilskuere, så det var god plass til det jeg høyst uoffisielt anslo å være om lag 1 000 interesserte til dagens batalje.

Det er flere lag som bruker LFF Stadionas som sin hjemmearena, og i dag skulle vi se det som jeg mener er det største laget i byen. FK Žalgiris Vilnius skulle være vertskap for FC Stumbras Kaunas, fra byen Kaunas som er landets nest største og også tjente som hovedstad i store deler av mellomkrigstiden. Selv om det bare er en god time mellombyene var de tilnærmet ingen som hadde tatt turen for å støtte gjestene, så det er nok ganske åpenbart at ikke befolkningen lever og ånder for nasjonal fotball. Før jeg nå glir ut på for tynn is med krigshistorie og den slags får vi karre oss tilbake til det som skulle foregå på kunstgresset.

For ja, kunstgresset har også funnet veien til Litauen. Meg bekjent er det ikke så mange landslag som spiller på kunstgress, men i selskap med for eksempel Færøyene skjer det hvert fall her.

Kona hadde blitt med for å være grei, og med fullt batteri på telefonen var hun innom både «Vendela og Petter» (eller hva det nå heter) og sikkert annen reality også, mens jeg var mest opptatt av det som skjedde på matta.

Hjemmelaget la beslag på 2. plassen før dagens kamp, med 5 poeng opp til serielederen. Gjestene lå tilsynelatende trygt plassert på 5. plass, men i en serie på bare åtte lag skal de ikke føle trygge helt ennå.

Det var uansett hjemmelaget i grønt og hvitt som kom dårligst ut da gjestene fikk uttelling på et hjørnespark i det 26. spilleminutt. Speakeren gaulet på fremmedspråk både målscorer og annet på en sprengt (skjønt sprengt er bare fornavnet) høyttaler, så jeg klarte i kombinasjon med mitt haukeblikk å få med meg både draktnumre og annet for å ha litt kjøtt på beinet til denne bloggen.

Hjemmelaget hadde en kjempemulighet til å utlikne bare minutter etterpå, men da keeper var rundet og utspilt stilte kameraten i midtforsvaret opp og fikk klarert på den berømte streken. Noen flere sjanser begge veier var det, men dommeren blåste altså lagene inn i garderoben med 0-1 på tavla, og da var det på tide å teste ut kiosken.

Kaffe eller øvrig varm drikke driver man åpenbart ikke med i Litauen, men hvis jeg ikke ville ha en av de ca. 25 halvliterne med øl de hadde tappet (ja, de hadde tappekraner) klar til pauserushet kunne jeg få en brus hvis jeg ville. En Sprite ble da med tilbake sammen med en nasjonal delikatesse i form av sprøe, harde og lange brødbiter dynket i såpass mye hvitløk at jeg er glad for at Lise også var grei nok til å ta noen biter.

Lagene kom etter hvert ut på banen igjen. Kanskje hadde pausen vært noe lag for gjestenes keeper, for etter fire minutter serverte han et håpløst kort utspill som datt ned rett i bena til en Vilnius-spiller. Tomislav Kiš var iskaldt fra 17-18 meter og bredsidet ballen i hjørnet og dermed var det balanse i regnskapet, som vi sier.

Hjemmelaget presset på videre vel vitende om at bare tre poeng var godt nok for å holde følge med serieleder Suduva. I det 72. spilleminutt skulle de også få uttelling da Pau Morer Vicente fikk stå mutters alene i feltet og ekspedere 2-1.

Flere mål skulle det ikke bli og dermed var 2-1 og hjemmeseier et faktum. Vi ruslet straks glade og fornøyde, kanskje av ulike årsaker, tilbake til hotellet som lå 10 minutters gange fra anlegget. Lite visste jeg om at jeg dagen etter skulle få anledning til å gjøre en såkalt revisit, dog med nytt hjemmelag, mens min følgesvenn i livet tok det litt piano på hotellrommet. Jeg lar den kampen ligge nå, men kan vel røpe såpass at med én kamp som grunnlag har ikke FK Trakai en like høy stjerne blant folket, som tross alt holder til et lite stykke utenfor byen.

Litauen ble for øvrig land nummer 12 der jeg ser fotball fra tribuneplass. Hvis ingen terminlister endres så blir kamp både på Island og i Canada til sommeren. Den samme sommerturen avsluttes i USA, og har jeg ordentlig flaks så klarer jeg å grave frem en kamp i New York også, men det får vi ta igjen senere.

For flere bilder fra LFF Stadionas og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».