Ullern Kunstgress

Det var klart for 2. runde i norgesmesterskapet. Strømsgodset ble sendt til Oslo, og jeg ble selvsagt med dit.

Strømsgodset hadde altså vunnet komfortabelt 0-7 over Flint fra Tønsberg i 1. runde. I Norge er vi ikke velsignet med cup i ordets rette forstand før 4. runde, så vi var flere som ventet spent på hva NFF hadde kommet frem til i sitt oppsett. Strømsgodset ble satt opp mot Ullern fra Oslo, og når det blir ny bane er undertegnede stort sett alltid fornøyd med de tidlige cup-rundene. Det viser seg at Strømsgodset hadde møtt Ullern i 1990 eller 1991 et sted, men for en som så dagens lys i november 1990 var det forrige oppgjøret naturligvis uaktuelt.

Jeg hadde arbeidsdag i Oslo denne vakre onsdagen. Jeg har som vanlig mer enn nok avspasering jeg kan forsyne meg av, så jeg tenkte at dette var dagen for å dra en drøy time tidligere og nyte livet i hovedstaden. Turen gikk først til Sir Winston i Karl Johans gate der jeg slo meg ned en god time med alkoholfritt øl i glasset, en interessant podkast på øret og noen solstråler som trengte seg gjennom skylaget i fleisen.

Det var etter hvert tid for å komme seg retning Ullern. Jeg rasket med meg en burger fra Max på Egertorget som jeg gomlet i meg mens T-banen fraktet meg fra Stortinget til Bjørnsletta. Her hadde jeg fremdeles fortsatt godt med tid, så i mangel på andre alternativer i umiddelbar nærhet gikk jeg for en kaffepause med den lokale Shell-stasjonen der det også var mulighet for å slå seg ned noen minutter.

Med en times tid til kampstart ruslet jeg bort til Ullern Idrettsforening. Fotballgruppa i foreningen bærer navnet Ullern Fotball, og spiller for tiden kampene sine på banen med det klingende sponsornavnet Ullern CC Vest Arena. Nå er jeg, som nevnt i tidligere innlegg, ingen stor fan av disse sponsornavnene, men velger likevel å bruke de på denne siden rett og slett fordi det er litt artig å se tilbake på hva de forskjellige banene het da jeg besøkte de.

Jeg ble møtt av en hyggelig dame ved det ene inngangspartiet som bød meg både billett og et 4-siders «program» i bytte mot inngangspenger på 150 kroner. Det er hvert fall ikke mer enn det trenger å være på disse kampene, og selv om 100 kroner strengt tatt hadde holdt etter mitt syn så ser vel breddeklubbene sitt snitt til å tjene noen kroner når anledningen byr seg. Jeg gjorde uansett ikke noe nummer ut av det, men takket heller for det jeg fikk i retur som slett ikke er hverdagskost i dette landet.

Ullern Idrettsanlegg, som er navnet NFF bruker på sine sider, består av to kunstgressbaner. Ved min venstre hånd ligger et større rødt klubbhus som inneholdt både garderober, kafé, toaletter og sikkert litt mer om man ser nøye etter. Jeg ble møtt av en større provisorisk tribune som jeg tror var satt opp for anledningen. Den strekker seg over store deler av den ene langsiden, og er kledd i plastikkseter som står i stil til klubben røde farge. På samme langside finnes trenerbenker. Bak det ene målet ligger den andre kunstgressbanen, hvis underlag var helt på trynet så det er enda godt vi ikke skulle spille der. Her måtte jeg for øvrig vise billett på nytt da vaktene ikke helt trodde på at jeg bare hadde «tatt en titt» på den andre banen på kampstart. Folk som kjenner meg ville selvsagt ikke tvilt et sekund på at det var tilfelle, noe det selvsagt også var.

Bak det andre målet er det bare tett skog, mens på motsatt langside hadde klubben et byggeprosjekt på gang. Mitt beste forslag vil være ny tribune av noe slag, men tanke på at den vi oppholdt oss på i dag bare var for midlertidig bruk, men dette kom jeg aldri til bunns i.

Anlegget fremsto funksjonelt som vi sier, men det oppleves også litt «innestengt» med kraner og byggeprosjekt tett på banen og ellers mye skog. Lagene var uansett ferdig med de siste forberedelsene og vi var klare for kamp.

Det er flere i Strømsgodsets supportergruppe som holder den såkalte banehopperlista høyt, selv om de fleste, i motsetning til undertegnede, begrenser seg til kamper med SIF, så jeg hadde egentlig forventet større oppslutning. Noen av «gamle kara» hadde kanskje vært på nevnte kamp fra tidlig 90-tall og så seg dermed  ferdig med Ullern, men det var også flere fra den yngre garde som kanskje slet med å løsrive seg fra hverdagens plikter.

707 tilskuere fikk hvert fall er at Strømsgodset sendte et stort sett velkjent lag på banen, men det var også noen unggutter som fikk prøve seg. Dette skulle uansett være grei skuring mot et lag som til vanlig spiller i 3. divisjon, altså nivå 4, men det er jo ikke alltid det blir slik.

Vertene var farlig frempå flere ganger i løpet av 1. omgang. Da et skudd skiftet retning og SIFs ringrev Mounir Hamoud litt tilfeldig endte opp alene med keeper og vippet inn 0-1 etter 37 minutter, var nok det vel så mye lettelse som glede blant de tilreisende. Rett før pause ble Ullerns Harold Biata Mufoncol utvist etter å ha pådratt seg to gule kort. Det siste kan ha sett noe strengt ut, men dette med «gjentatte forseelser» var nok med i ligningen til dommeren her.

Da kunne Godset gå til pause med et mål mer på tavla og en spiller mer på banen. Celebert besøkt fikk vi også underveis i kampen. Tidligere Ullern- og Godset-spiller Alfred Sankoh hadde tatt med seg sine moteklær og «bling-blings» til Ullern. Etter hvert kom også tidligere Godset-sjef Ronny Deila rekende med en unge på armen. «Hei Ronny, trenger du jobb?», prøvde jeg meg på med glimt i øyet. Deila gliste og lo han, men bestemann-prisen går nok til vedkommende ved siden av meg som kontret «vi vil ikke ha deg», til latter fra de rundt. Alexander Aas har også en høy stjerne i SIF-leiren etter flere år for klubben, så da også han dukket opp ble det god stemning selv om spillet på banen var så som så.

Men som Rune Martinsen synger i sangen: «Ingen kamper i mårra kan vinnes med det fra i går», så med de ordene er det best om gutta som nå løp ut på kunstgresset fikk ta seg av dagens batalje. Jeg hadde også forflyttet meg «ringside» for å knipse noen ekstra bilder. Tilbake på tribunen slo jeg av en prat med flere kjente fjes, for det som ble levert på banen var rett og slett ikke veldig imponerende. Jeg nøyer meg med å loggføre at det var sjanser begge veier gjennom hele omgangen. På overtid i 2. omgang fikk Godset-spiller Sebastian Pedersen tildelt straffespark. Det er jo et gammel jungelord som sier at man ikke skal ta straffesparket selv når man blir felt. Åpenbart lite overtro på denne Pedersen for han tok ballen selvsikkert i egne hender og stilte seg opp. Da måtte det nesten bare bli bom da, men det så ut til å være en ganske sterk redning fra Ullern-keeper Johan Halvorsen Mork.

Da ebbet det ut i 0-1. Som sagt ingen imponerende forestilling, men avansementet var hvert fall sikret. Førstkommende mandag skal NFF nok en gang sette opp runden etter hvordan de finner det for godt. Bare det blir ny bane på SIF så ser jeg frem til å ta turen hvor det nå enn måtte bli i landet.

T-banen førte meg etter kampslutt tilbake til Oslo sentrum igjen. Jeg manglet selvsagt fem minutter på å rekke toget, og med en time til neste ble det hvert fall en kebab på meg som sen middag. Nok en fotballtur med Strømsgodset var historie. Nå venter Ranheim borte til helgen for å fullføre Eliteserien, i form av at jeg da har sett SIF på alle banene i ligaen. Hvis dette topper seg med et spennende oppgjør i cupens 3. runde blir det en aldeles fortreffelig uke.

For flere bilder fra Ullern Idrettsanlegg og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».