Finnmarkshallen

Med en tettpakket jobbhelg i Alta, skulle likevel lykken stå meg bi slik at jeg kunne huke av fjonge Finnmarkshallen før jeg strenet av gårde til Alta lufthavn.

Jeg hadde denne helgen oppdrag i embets medfør i vårt nordligste fylke. Det var på ingen måte plass til fotball denne helgen, men nærmest av gammel vane sjekket jeg mulighetene for å bedrive min hobby også på tur. Jeg skulle denne gangen ha nesten mer flaks enn det er lov å ha. Jeg hadde ankommet nordlysbyen Alta fredag ettermiddag, og visste at jeg ville ha dagene fulle frem til søndag kl. 13.00, og avgang med fly retning Oslo i 18.00-draget på ettermiddagen.

Nå skulle altså terminlisten i 2. divisjon ha det til at Alta IF spilte hjemmekamp kl. 14.00 i Finnmarkshallen, noe som ikke kunne passet bedre for mitt vedkommende denne søndagen. Nå er ikke slike tidspunkter direkte uvanlig i denne delen av landet, og det skyldes da ofte at motstanderlaget skal rekke flyet tilbake i løpet av samme dag for å unngå overnatting.

Jeg takket og bukket for det oppsettet, og etter at oppdragene var unnagjort kunne jeg ta med meg trillekofferten min og tusle glad og fornøyd i duskregnet mot Finnmarkshallen, som jeg for øvrig har siklet litt etter de siste årene. Ikke nødvendigvis fordi det er noe ekstraordinært med dette anlegget, men det hadde vært moro med et besøk i denne kanten av landet også, og da er tross alt Alta IF blant de mer meritterte klubbene i distriktet.

Jeg steg inn i hallen i brukbar tid før kampstart og betalte meg inn med kr. 150,-. Kanskje helt i grenseland for hva en kan kreve på nivå 3, men jeg lot uansett ikke det ødelegge humøret da jeg ga meg ut på min sedvanlige bilderunde til noen rare blikk fra de som står i nærheten.

Finnmarkshallen er, som navnet tilsier, en innendørs fotballhall, og har naturlig nok kunstgress som underlag. Tribuneseksjonen strekker seg langs hele den ene langsiden, med plastikkseter i rødt og blått og et felt bak hvor man kan bevege seg fritt. På motsatt langside finnes plastikkstoler i samme farger til innbyttere og lagledere. Bak det ene målet er døra til garderobene, mens bak det andre målet kun er vegg og reklameskilter. En liten tribune er det også på motsatt langside, hvor supporterklubben Steinberget holder til. I gangen mellom inngangen til hallen og banen finnes for øvrig kiosk, toaletter og en salgsbod med supporterutstyr.

Jeg tok plass på bakerste rad med en selvskreven kaffekopp i venstre hånd idet lagene entret banen. Det var hjemmelaget Alta IF og nyopprykkede Sotra SK (som ikke må forveksles med Nest-Sotra i OBOS-ligaen) som skulle gjøre opp om poengene i den 5. serierunden av den såkalte PostNord-ligaen, avdeling 2, som da er nivå 3 her til lands. Alta IF vil jeg tro har ambisjoner om å rykke opp fra 2. divisjon som har blitt nokså tøff etter at det ble lagt om fra fire til to avdelinger, mens gjestene fra Hordaland helt sikkert sier seg fornøyde om de berger plassen.

Når man ser en del fotball nedover i systemet dukker det støtt og stadig opp noen kjente navn. I så måte var tidligere Godset-keeper, og nå burvokter for Sotra, Borger Thomas, et hyggelig gjensyn på fotballbanen. Strømsgodset har således møtt Alta IF i seriespill flere ganger i 1. divisjon, men det var før jeg ble gammel nok (og hadde økonomi) til å reise på den bortekampen.

Kampen kunne begynne, og det var som forventet vertene i sine velkjente gule og blå drakter som tok føringen. Det skulle strekke seg mot halvtimen før finnmarkingene skulle få muligheten til tellende resultat fra dommer Stian Røvig Sletner, etter det som ble ansett som en hands. Denne hands-regelen er ikke lett å bli klok på, men denne var nok grei ut ifra det jeg så. Selv om nevnte Borger Thomas har lært mye hos Buskeruds flaggskip var han ikke kar om å stoppe straffesparket fra Altas Håvard Nome. Som så mange ganger før: keeper til en side, ballen til den andre, og 1-0 til hjemmelaget til klubbsangen med den deilige strofen «tenk å reise så langt bare for å få bank» rungende ut i hallen til taktfast applaus fra 403 tilskuere i Finnmarkshallen. Ifølge appen Groundhopper går det 1 000 mennesker inn i hallen. Hvis det stemmer så er det hvert fall fullt da, for folk satt nokså tett selv med «bare» snaue halvparten.

Dette skulle stå seg til pause, og da kjente jeg at det var en stund siden frokost. Nå er ikke wienerpølser min favoritt, men jeg tenkte at jeg måtte tåle det da jeg fikk vite at det var nettopp pølser som var på menyen i kiosken. Jeg bestilte to, men det var bare til jeg så en solid kjøttpølse som ble servert meg og med melding på skikkelig dialekt at «wiener blir for smått her oppe». «Da holder det med én» kontret jeg, og som plaster på såret for at jeg snøt dem for et pølsesalg tok jeg med noe drikke til maten da jeg gikk for å finne plassen min igjen.

2. omgang kom etter hvert i gang. Noe av høydepunktet gjennom omgangen var da ballen overraskende mange ganger traff enten taket eller disse skillene som gjør at man kan spille flere kamper på 7-er bane parallelt, og dommeren måtte dømme dropp. Det kommer man jo ikke unna når man spiller innendørs, men taket kunne nok med fordel vært noe høyere. Uansett, jeg dveler ikke mer ved dette enn å konstatere at straffesparket i 1. omgang var nok til at alle poengene ble igjen i Alta.

Da kunne jeg bevege meg ut av hallen og begi meg ut på en 40 minutter lag spasertur til Alta lufthavn. Nå hadde det ikke vært mange minuttene i drosje, men når jeg uansett hadde to timer til avgang, var det deilig med litt frisk luft igjen før SAS skulle frakte meg tilbake til hovedstaden. Mine antagelser om tidlig kamptidspunkt viste seg å holde vann også, for da jeg hadde fortært «dagens middag» på flyplassen kom Sotra SK i samlet flokk for å være med på samme avgang. Flyet gikk for øvrig akkurat i riktig tid til at seriemesterskapet i England var avklart, og da fikk nok også brorparten av de reisende fred i sjela, før vi steg om bord og jeg så frem til en påspandert kaffekopp som alltid følger med SAS.

Vel fremme på Oslo lufthavn hadde jeg bare siste etappe igjen tilbake til Østfold, før en ny tur, denne gang først og fremst uten fotballen i fokus, var ved veis ende. Det er ikke ofte man ser fotball innendørs, men om jeg har telt riktig er dette faktisk bane nummer 7 under tak. For de som måtte være interessert er altså øvrige seks følgende: LSK-hallen, Vallhall Arena, Telenor Arena, Østfoldhallen, Valdres Storhall og Prioritet Serneke Arena (Göteborg).

For flere bilder fra Finnmarkshallen og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».