Lisleby Kunstgress

Med én kamp på fotballmenyen i Østfold denne mandagen tok jeg turen til Lisleby i Fredrikstad, vel vitende om at denne banen er i grenseland blant seriøse groundhoppere.

Jeg hadde det siste snaue døgnet tilbakelagt en snartur til Bergen for å overvære Brann v Strømsgodset fra tribuneplass. Med meg på reisen hadde en fått en barndomskamerat som har bodd noen år i Bergen, men ble nå med på bortefeltet, kanskje mest for selskapets skyld. Vi var litt trøtte i trynet begge to da vi satte oss på toget mot Oslo sentrum, da det tikket inn meldinger fra kona om at hun hadde lagt planer med noen venninner samme kveld.

Da er jo ikke jeg bedre enn at jeg sjekker mulighetene for å finne på noe også, og etter en fin fotballhelg tenkte jeg som så at denne langhelgen like gjerne kunne rundes av med en breddekamp mandag kveld. Jeg var litt pumpa etter både tur og en solid jobbhelg i forkant, så det var helt uaktuelt å vende nesa tilbake til Oslo-gryta da jeg endelig gikk inn døra hjemme på Kambo i Moss.

Etter å ha kost meg med en kopp kaffe fant jeg til slutt ut av at det var hele én kamp på menyen i Østfold denne kvelden. Lisleby og Sprint-Jeløy skulle serieåpne i 5. divisjon denne kvelden. Saken er den at jeg har besøkt Sentralidrettsanlegget på Lisleby tidligere, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til at kampen skulle spilles på Lisleby Kunstgress. Nå tilhører dette strengt tatt samme anlegg, og groundhopepre jeg kjenner ville ansett dette som samme bane som naturgressbanen ved siden av, og særlig når samme klubb benytter begge banene.

Jeg anser ikke meg selv blant de mest konservative groundhopperne i miljøet, ei heller den mest liberale, så jeg lot prinsippene være da jeg uansett var alene hjemme og kunne huke av en, dog tvilsom, men likefullt en ny bane.

Jeg traktet meg en ny kopp kaffe til turen innover til Fredrikstad, og således til særdeles kjente trakter i byen. Hun som nå er kona mi er vokst opp på Lisleby, så i starten av vårt forhold tilbrakte jeg mye tid i denne bydelen. Svigers har nå flyttet nærmere E6, men deres gamle hus lå slik til at man kan høre aktiviteten fra idrettsbanen jeg nå skulle til, så jeg fant ikke frem GPS-en til denne turen, for å si det sånn.

Jeg kom frem noen minutter før kampstart. Sentralidrettsanlegget på Lisleby er et forholdsvis stort anlegg med hovedbane som fremdeles har naturgress som underlag. Det er løpebaner rundt, hvor det for anledningen var en haug med unger som konkurrerte i ulike grener innenfor friidrett. Et større klubbhus finnes også, med imponerende mye sølvtøy. Lisleby er jo også et navn som klinger godt for de som kjenner sin historie om fotballen i Østfold. Går jeg inn på den i detalj blir jeg fort arrestert av eventuelle lesere her inne, så jeg skal nøye meg med å påpeke at klubben har en stolt fortid. I tillegg til åpen kiosk er det også flere ulike småhus og boder, malt i klubbens farger, som gir dette anlegget en karakter, med positivt fortegn, som ikke er hverdagskost på dette nivået.

Lisleby har som sagt mange fine år de kan se tilbake på. I 2019 skal klubben måle krefter i 5. divisjon, altså på nivå 6 i Norge. Motstander i dag var reservelaget til SK Sprint-Jeløy, fra nettopp Jeløya i Moss. Jeg hadde med andre ord slått følge med gjestene til Plankebyen denne kvelden.

Jeg stilte meg opp på en liten høyde mellom banene sammen med resten av tilskuerne og vendte den, for anledningen, gule naturgressbanen ryggen for å se fotball på et mer moderne, og langt mer omdiskutert, underlag. Den lar vi også ligge for denne gang, selv om jeg mer enn gjerne heller vender kunstgresset ryggen syv dager i uka.

Uansett, Lisleby stilte i sine karakteristiske gule og grønne drakter, og de blir jo seende ut slik de må, for å si det sånn. Gjestene fra Jeløya stilte i sine etter hvert vante helrøde reservedrakter, selv om jeg ikke ser poenget med det da deres blå og hvite draktsett hadde fungert utmerket godt denne kvelden. Såpass respekt for klubb og historie bør man ha at førstedraktene blir brukt når det er mulig, men dette blir også en avsporing som vi få ta ved neste korsvei.

Kunstgressbanen i seg selv er egentlig ikke all verden. Det er en standard inngjerdet bane med innbytterbenker som står sammen med noen bygg som sikkert fungerer som boder og liknende.

Jeg tok plass og fikk se to lag som ville mye fra starten. Til å være 5. divisjon var faktisk ikke nivået så ille. Noen småsjanser var det gjennom omgangen, men høydepunktet kom først på overtid. Martin André Kjønigsen med nr. 10 på ryggen tok ballen ned på kassa i feltet til Sprint. Han vendte på den berømte 5-øringen og etter at ballen hadde kysset kunstgresset banket han kula opp mot vinkelen forbi målmannen som bare hørte suset av ballen.

Med det kremmerhuset så både dommer og andre seg fornøyde med de første 45. Jeg trakk inn i klubbhuset sammen med de andre, mens vi ventet på at lagene skulle gjøre unna pausepraten. I 2. omgang tok vertene mer og mer over. De spilte seg til flere sjanser, og etter hvert ble det også litt amper stemning utpå banen. Joe Lunde feide det meste av tvil til side da han banket inn et langskudd via stolpen etter et herlig raid. Med et kvarter igjen og 2-0 til Lisleby så dette ut til å være avgjort, og det skulle vise at den spådommen holdt mål.

Da bar det tilbake til bilen for turen tilbake til kjente trakter, fra det som fremdeles er enda mer kjente trakter i Fredrikstad.

Dette ble for øvrig min bane nummer 160 totalt.

For flere bilder fra Lisleby Kunstgress og andre turer, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».