Eden Aréna (Tsjekkia)

Tsjekkia ble land nummer 11 hvor jeg ser fotball fra tribuneplass. Det skulle heller ikke forundre meg om vi så årets seriemester i aksjon på hjemmebane denne lørdagen i Praha.

Kona og jeg hadde planlagt tur til Praha i lang tid. Formålet var primært å besøke vår felles kamerat, Michael, som for tiden studerte i den tsjekkiske hovedstaden. Før jul foreslo Lise tur allerede i januar, mens jeg overbeviste henne etter hvert om at februar var like greit, og da fikk jeg også mulighet til å huke av en tsjekkisk fotballbane på min liste.

Helgeturen gikk mot slutten da vi kom så langt som til lørdagskampen SK Slavia Praha v FK Teplice. Praha-laget ledet serien med tre poeng, men hadde kveldens kamp til gode på de nærmeste utfordrerne. Med hjemmeseier i kveldens batalje ville dermed luken øke til seks poeng etter 20 serierunder, av totalt 30.  FK Teplice lå på sin side på en tilsynelatende trygg 8. plass i en serie med 16 lag, men avstanden ned til bunnen var ikke større enn at de måtte kikke seg over skulderen utover våren om de ikke plukket et par raske trepoengere.

Tsjekkisk koruna står ikke sterkere i kurs enn at vi spleiset på en drosje til Sinobo Stadium, som anlegget til serielederen for tiden heter. Dette er, om ikke det mest moderne, hvert fall et at de mer moderne anleggene Tsjekkia har å by på, uten at det nødvendigvis er utelukkende positivt. Med slikt følger også sponsornavn som forandres etter hvem som til en hver tid graver dypest i lommeboken, slik at de får finansiert galskapet som ble ferdigstilt så sent som i 2008. Stadionet skal ha en total kapasitet på 21 000, men «bare» 19 084 skal være tillatt innenfor portene når det er fotball som skal spilles.

Som den rutinerte banehopperen jeg er hadde jeg selvsagt bestilt billetter på forhånd. Oppfordringen om å printe ut PDF-billettene hjemme hadde jeg som vanlig elegant ignorert. Jeg fikk meg følgelig en overraskelse da billettskanneren ved telleapparatene ikke var kar om å lese strekkode på skjerm, slik at jeg pent måtte spasere slukøret tilbake til billettluka for å ordne opp, med et reisefølge som ikke virket nevneverdig stresset over at kampen skulle sparkes i gang om et kvarters tid.

Selv om tiden gikk fort fikk jeg om ikke annet en god, gammeldags papirbillett (og ikke av den nøytrale, kjipe utgaven fra Ticketmaster) til min samling, og gjennom gangene rasket jeg også med meg et 36 siders gratis kampprogram hvor jeg ikke forsto stort annen enn lagoppstillinger og tabell. Da jeg trodde vi endelig var klare til kamp stilte, til min store overraskelse, Michael og Lise seg i pølsekø med under fem minutter igjen til dommeren blåste. De to har kjent hverandre en årrekke, og hadde også fått sine egne billetter i hånd, slik at jeg med god samvittighet kunne la de seile sin egen sjø mens jeg satte kursen for plassene våre på den ene langsiden.

Sinobo Stadium er bygget helt inn i alle hjørner, og fremstår nokså moderne, og egentlig litt kjedelig med flere likhetstrekk med flere nymotens anlegg. Hadde det ikke vært for at klubbemblemet prydet stadionet flere steder, kunne man egentlig ha vært mange forskjellige plasser. Hele stadionet er kledd i røde plastseter, pluss noen grå der hvor fintfolket satt, som viser noe av identiteten til klubben, men disse nyvinningene vil nok aldri nå helt opp til de gode gamle stadionene i mitt hode. Selv om stadionet er av nyere karakter har det om ikke annen naturgress som underlag, og det er da noe å ta med seg. Stort mer er det egentlig ikke å si om et noe karakterløst anlegg.

Kampen var noen minutter gammel da Knoll og Tott kom rekende med både pølser og drikkevarer, uten at det hadde skjedd det helt store på banen. Mest imponerende var lydnivået fra hjemmefansen, for de holdt virkelig et imponerende nivå. Bortesupporterne på vår venstre side holdt også koken, selv om det ikke var mange karene som hadde tatt turen.

Hjemmelaget hadde mest å by på, selv om nivået i sin helhet egentlig ikke var det helt store. Å bli seriemester i Tsjekkia er nok ikke ensbetydende med å klare kvalifiseringen til Champions League for å si det på den måten, men det var åpenbart at publikum likte det de så fra sine helter. Gjestene var frempå en og annen gang, men vertene var helt klart nærmest mål før pause med to avslutninger i tverrliggeren. Aluminiumen hadde så vidt fått ristet fra seg da dommeren blåste lagene inn til garderobene på 0-0, og da var det blitt min tur til å oppsøke kiosken.

Jeg hadde funnet meg en pub som serverte Full English Breakfast denne dagen, og var sågar ikke i hungersnød selv om det nå var ettermiddagen. Noe snacks ble det uansett, sammen med en kopp te som var det de hadde på varm-drikke-menyen denne dagen. Ellers brukte publikum pausen til å ta seg en røyk, mens de elegant og ignorerende lente seg inntil veggen med «røyking forbudt»-skilter som var så internasjonale at til og med vi forsto tegningen.

Vi fant etter hvert tilbake til setene våre i håp om at 2. omgang skulle by på scoringer. Bortelaget kom til omgangens første avslutning da det som så ut som et innlegg landet oppå tverrliggeren, bak en noe famlende keeper. Gjestene skulle komme like nærme igjen da et angrep ble avsluttet med stolpetreff, og med fire avslutninger i treverket ville det blitt for dumt om vi måtte reise målløse fra oppgjøret.

Slavia Praha virket enige i det, for med syv minutter igjen på klokken skulle de endelig få uttelling. Dagens pipeblåser pekte på straffemerket etter en situasjon i Teplices 16-meter. Tomáš Souček var sikker som den berømte banken, og hamret inn 1-0 til full jubel fra et halvfullt Sinobo Stadium som kunne skimte gull og grønne skoger i det fjerne.

Mick van Buren ville også være med på moroa. Minuttet etter straffescoringen sto han for kampens store prestasjon da han avsluttet et aldeles nydelig soloraid med å punktere oppgjøret med sin 2-0-scoring. Et mål som «var verdt inngangspengene alene» som kommentatorene sier.

Da ebbet kampen ut med 2-0, og vi fant oss igjen en ny drosje som skysset oss tilbake til sentrum som en sum tilsvarende om lag 20 norske kroner per hode. Der avsluttet vi turen med andre aktiviteter enn fotball, før vi sto tidlig opp dagen etter for å rekke formiddagsflyet til Norwegian hjem til gamlelandet.

Land nummer 11 med fotballkamp er et faktum, og med ei reiseglad kone på laget blir det nok ikke så altfor lenge til land nummer 12 står for tur.

For flere bilder fra Sinobo Stadium, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».