Mini Estadi (Spania)

Omsider rundet jeg tosifret antall land hvor jeg har sett fotball. Spania fikk æren av å være vertsnasjon for jubileet.

Vi har kommet frem til den tiden av året hvor jeg vanligvis har jobbet langt mer enn det som strengt tatt kreves av meg, slik at jeg med god samvittighet kan ta ut noen dager med avspasering omtrent når det passer meg seg best. Jeg hadde også i år planer om å utnytte dette privilegiet. Sammen med min nå offisielle svigerfar og en kamerat av han, skulle vi sette nesa mot Barcelona med Camp Nou og Champions League for øyet.

Da alarmen vekte meg kl. 04.15 spatt jeg ikke akkurat opp, men jeg fikk nå i meg litt næring, pakket snippen og låste meg ut vel vitende om at fruen kunne kose seg under dyna i et par time til. På vei ut fikk jeg også en hyggelig overraskelse i form et rykende ferskt nummer av fotballbladet Josimar i postkassen, som selvsagt fikk sin plass i sekken før jeg ruslet mot toget, lykkelig uvitende om at NSB igjen skulle gjøre sitt for å ødelegge mine fotballturer.

Jeg tok plass på toget noen minutter før avgang og dykket umiddelbart ned i nevnte utgave av Josimar, slik at jeg ikke fikk med meg at klokken hadde tikket over tiden da de etter hvert velkjente dårlige nyhetene kom over anlegget. Et tog med tekniske problemer sperret linjen. Jeg visste at jeg hadde en god halvtime å avse, men samtidig går den tiden fort når toget først står. Da det nærmet seg 40 minutter forsinkelse hadde jeg heist hvitt flagg og sendt melding til reisefølget om at dette ikke gikk for min del og nærmest ønsket de god tur på direkten. I samme åndedrag kom beskjed om at drosjer var på vei, men med overraskende mange om beinet på 05.28-toget, fikk jeg ikke opp håpet før undertegnede og fire til som skulle til Oslo lufthavn fikk første bil og vi var dermed i rute igjen.

Det er ikke mer enn en måned siden jeg måtte se Brann v Strømsgodset på TV grunnet signalfeil, så jeg var ikke så høy i hatten der jeg endte opp i midten bak i drosja, vel vitende om at vi tross alt skulle gjennom Oslo, men heldigvis i kollektivfeltet, før turen av reddet. Enden på visa ble hvert fall at vi ankom hovedflyplassen nesten en hel time før flyet skulle lette, så dermed kunne jeg komme meg trygt gjennom sikkerhetskontrollen og unne meg en overpriset lunsj før jeg møtte de andre to.

Tre timer senere hadde Norwegian bidratt med sitt, og vi fikk omsider kjøpt oss en 24-timersbillett på kollektivtrafikk i Barcelona by og sjekket inn på hotellet. De andre gutta skulle visst unne seg en aldri så liten power nap og ta seg en runde i sentrum av byen. Jeg, derimot, hadde planer om å drøye den salgs til dagen etter, og heller få med meg Barcelona v Tottenham i det som heter UEFA Youth League, og kan vel best beskrives som en slags ungdomsutgave av Champions League. Praktisk nok ser det ut til at denne Youth League følger Chamions League hva gjelder kampdager og motstandere, og dermed så jeg mitt snitt til å huke av en ekstra bane på tur.

«Vegg i vegg» med Camp Nou, som er kjent for de fleste som er interessert i fotball, ligger Mini Estadi, som også brukes av FC Barcelona. Jeg antok at kampen skule spilles her, og jeg hadde VG Live med meg i den antakelsen. Hjemmesidene til FC Barcelona mente på sin side at kampen skulle avvikles på Ciutat Esportiva Joan Gamper, et treningsanlegg som også er klubbens eiendom. Jeg hadde som sagt mine tvil, men stolte til slutt på klubben og lot overraskende mange T-baner og tog frakte meg opp til treningsanlegget.

Der ble jeg selvsagt møtt av stengte dører, og i porten møtte jeg heldigvis på en klubbrepresentant som kunne informere om at kampen skulle gå på anlegget jeg først antok. Da var det bare å finne en ledig drosje som kunne frakte meg det drøye kvarteret til riktig bane for den nette sum av kr. 125 NOK, som ikke er så langt unna startprisen her hjemme.

Noe andpusten, men på slaget 16.00, sto jeg utenfor Mini Estadi, et anlegg som omkranser begivenhetene som utspiller seg på innsiden. Noen glimt inn fikk jeg likevel gjennom portene og jeg så frem til å kunne titte innenfor. Her var det dog ikke fritt fram, for vi ble henvist til billettluka på Camp Nou for å få innpass. Ingen triks i boka fungerte på den rutinerte vakten, så da var et bare å komme seg ned gata og gjennom noen lyskryss før jeg spurte pent om en billett av kvinnen bak glassruta. Mens jeg hentet frem en €20-seddel fra lomma fikk jeg til min store overraskelse beskjed om at kampen var gratis! Hyggelig det forsåvidt, men spaserturen ned til Camp Nou for å hente billett virket nå enda mer unødvendig.

Et lite kvarter ut i kampen kunne jeg finne en ledig plass på anlegget som kan huse så mye som 15 267 tilskuere, ifølge transfermarkt.com. Offisielle tall viser at det var drøyt 800 til stede, noe som overrasket meg da jeg høyst uoffisielt anslo opp mot noen tusen.

Mini Estadi har tribuner i to etasjer, med plastseter i klubbens farger rundt hele banen. Tribuneseksjonene henger sammen i en slags oval form, som gjør det nokså intimt fremfor å ha fire enkeltstående tribuner på hver side av banen. I anledning denne kampen hadde alle samlet seg på langsiden hvor man hadde utsikt til Camp Nou, hvor helt sikkert de aller fleste hadde tenkt seg senere på kvelden. Naturgress har de også, og er alt i alt et bruksvennlig anlegg for Barcelonas reservelag. TV var også på plass til denne kampen, og fikk med seg at Tottenhams Troy Parrott ekspederte 0-1 etter et nydelig gjennomspill hvor de lurte hjemmelagets offsidefelle.

Det var tydelig at det er to gode U19-lag i aksjon denne dagen, selv om jeg ikke satt stum av beundring over det som ble servert på matta. Nok av engelskmenn var det også, noen som førte til litt stemning underveis i kampen. Engelskmennene skulle holde på sin ledelse til pause, som jeg brukte til å teste ut kiosken i form av kaffe, chips og en alkoholfri pils som de også hadde lov til å servere. Kaffe er dessverre ikke det helt store der nede for en som meg som ikke er overbegeistret for tre centiliter med ren dynamitt.

Barcelonas ungdomslag tror jeg kunne spilt i anonyme drakter og likevel blitt kjent igjen som et FCB-lag, for makan til mønster og spill de driller i den klubben er helt enestående. Nå var Spurs riktignok helt på høyde med spanjolene (eller katalanerne?), men måten å spille på er meget gjenkjennelig.

Kampens høydepunkt var en Spurs-spiller som løp på seg en krampe helt nede ved Barcelonas mål, riktignok på utsiden av banen. Han klarte med nød og neppe å hinke inn på banen igjen, før han la seg beleilig ned rett foran 5-meteren, hvor keeperen hadde til hensikt å sette spillet i gang igjen. Dommeren lot seg heldigvis ikke pille på nesen, så Spurs-spilleren måtte bare rulle ut igjen for å få behandling, til protester fra en spiller som ikke skjønte noen ting selvsagt.

I det 89. minutt satte Rodel Richards inn 0-2 med en tap-in på bakerste stolpe og dermed kunne Tottenham juble for avansement i turneringen sammen med nettopp Barcelona. Engelskmennene hadde dermed tatt første stikk og var i storform på vei ut av stadion, med tre timer til neste kamp.

For flere bilder fra Barcelona, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».