Moseidmoen

Det er viktig å benytte anledningen når jeg kan se breddefotball i andre deler av landet enn der jeg holder til.

Noe av det jeg liker best med groundhopping, bortsett fra selve fotballen, er at jeg har hobbyen min med meg uansett hvor jeg befinner meg uten at det krever noen forberedelser. Jeg har denne helgen oppholdt meg i Kristiansand et døgn i forbindelse med jobb. Da jeg pakket snippen lørdag ettermiddag hadde jeg i grunn planer om å kjøre rett hjem, men jeg klarte ikke dy meg da Vindbjart spilte hjemmekamp i Vennesla. Jeg hadde 30 minutter på meg til å avlegge den 20 minutter lange kjøreturen til innlandskommunen i Vest-Agder.

Å finne veien dit opp var i grunn grei skuring, da jeg har både kjentfolk i Vennesla fra mine blide tenår og har i tillegg også avlagt noen besøk der i andre settinger. Med fem minutter til kampstart kunne betale meg inn med 100 kroner og gjøre meg klar til kamp.

Vindbjart FK, som laget heter, gjør det skarpt i årets utgave av 3. divisjon (nivå 4), som i år går under navnet Norsk Tipping-ligaen. Jeg vil påstå at jeg følger norsk fotball nokså tett, men også jeg må tenke meg om to ganger for å finne ut hvilket nivå vi ser fotball på for tiden. Sponsornavnene har etter hvert blitt mange nedover i systemet, og det virker i tillegg som de bytter navn hver sesong.

Sola Fotball ledet avdeling 3 etter 24 av 26 spilte runder, med 49 poeng. Ørn Horten fulgte hakk i hæl med 46 poeng, mens Vindbjart kunne komme opp i 47 poeng med seier i kveld. På dette nivået er det bare puljevinneren i alle seks avdelingene som rykker opp, mens hele fire lag skal ned.

Ekstra stas var det at Åssiden IF fra Drammen var dagens gjester. Bydelsklubben var for lengt klare for nedrykk, med fattige 13 poeng på 23 serierunder. Gutta fra Drammen skulle likevel være i stand til å skape trøbbel for opprykksjagende sørlendinger.

Mitt kjære Strømsgodset spilte cupkamp på denne banen for noen år tilbake, og det ergret meg at jeg ikke fikk vært til stede da fremfor nå. Kamper med Strømsgodset som en av aktørene vil alltid veie tyngst for meg, men det var nå uansett moro å se fotball fra sidelinjen igjen.

Moseidmoen er et flott anlegg, nivået tatt i betraktning. Hovedtribunen, og eneste tribune, er en romslig tretribune langs den ene langsiden. Rundt resten av anlegget er det klubbhus, garderober og kunstgressbane hvor ungdommen holdt blodpumpa i gang under kampen til A-laget. Det er gledelig å se at det er en naturgressbane som er i bruk til disse kampene, selv om laget har tilgang på kunstgress. Det er for øvrig ikke flombelysning til naturgressbanen, så det spørs om de har lov til å rykke opp før de må spandere slikt.

Da speaker leste opp lagene før kamp sto jeg tilfeldigvis ved siden av vedkommende da har presenterte gjestene Åssiden fra Drammen. Jeg sa med et smil om munnen at vi uttaler det «Åssia», altså med a-ending og stum d. Ikke vet jeg hvor tungt mitt bidrag veide, men jeg flirte litt for meg selv da speakeren uttalte laget som «Åssia» resten av kampen, riktignok med et par unntak.

Dialekter kan vi krangle om så mye vi vil, men riktig skrivemåte er hvert fall Åssiden IF og de for anledningen røde og hvite fra Drammen kom best i gang. Allerede etter ni minutter skrudde Simen Berg Hansen et frispark fra om lag 18 meter utenfor rekkevidden til VFK-keeperen og gjestene var med det noe overraskende i føringen.

Vertene førte mye av banespillet og etter 30 minutter måtte gjestene vi tapt i form av et straffespark imot. Jeg synes umiddelbart at taklingen så grei ut, men jeg skal ikke være påståelig på det da dommeren sto mye bedre plassert enn undertegnede. Straffen ble uansett ekspedert trygt i mål av Øyvind Løkkebø Gausdal og de, jeg anslår, om lag 200 tilskuerne kunne endelig slippe jubelen løs. 1-1 sto seg til pause, og tiden var inne for å sjekke ut både toalettfasiliteter og kiosk.

I 2. omgang fortsatte vertene trykket, og de fleste ventet egentlig bare på 2-1-målet. Ikke før jeg hadde mumlet «Åssia har jo ingen ting å komme med» til meg selv, så fikk de klarert ballen ut av egen boks for n-te gang. Denne gangen fikk de noen trekk i laget og før vi visste ordet av det var Unnar Brimar Gudjonsson helt alene med keeper, rundet ham elegant, og trillet inn 2-1 i det åpne målet. Selv om nedrykket allerede er klart blir hvert fall jeg glad av å se slik idrettsglede. Og det må da også være lov å vise litt glede når man ikke har vunnet siden jumboen Egersunds 2 ble slått 1-0 på Åssiden Stadion 16. juni. Etter det hadde de spilt 12 serierunder uten seier, før det endelig skulle skje igjen på Sørlandet.

Med 85 minutter på klokka og 1-2 i protokollen rakk Vindbjart å sette inn en real sluttspurt etter målet, men gjestene holdt unna og dermed må nok sørlendingene belage seg på et år til på samme nivå.

Jeg så ingen grunn til å drøye mer i Vennesla for denne gang, for etter min hoderegning ville jeg være hjemme et sted rundt midnatt (for øvrig fornøyd med estimatet da jeg var hjemme kl. 23.50) og det var i grunn sent nok etter den helgen jeg hadde hatt.

Dette ble for øvrig min bane nummer 140 totalt (inkludert noen få ikke-offisielle kamper), hvorav 115 er norske.

For flere bilder fra Moseidmoen, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».