Med en perfekt timet ferie klarte jeg i sommer å raske med meg en bane både i Irland og Nord-Irland.
Etter en lengre periode med ferie, en aldri så liten sykdomsperiode og ikke minst mitt eget bryllup, nærmer det seg faktisk tre måneder siden dette besøket. Da blir det naturlig nok et begrenset reisebrev, men jeg får bare komme meg opp på hesten igjen nå som det har roet seg på privaten.
Min daværende forlovede og jeg skulle hvert fall på vår siste ferietur sammen før vi skulle smis i hymens lenker. Utsikten over Nordsjøen er ikke akkurat noe nytt for mitt vedkommende, men det skulle likevel bli en ny vri på denne turen da vi for en gangs skyld skulle lande på andre siden av Irskesjøen.
Et storinnrykk av måker på flyplassen i Dublin første til at vi måtte mellomlande på Shannon flyplass for å fylle drivstoff, og da bråkmakerne på hovedflyplassen tenkte at nok fikk være nok kunne vi omsider lande der vi hadde til hensikt.
Jeg hadde siklet etter en Full Irish Breakfast siden jeg bestilte turen, så da vi omsider var fremme i hjerte av Dublin bar det rett til J. W. Sweetman som kunne by på festmåltidet. Turens første kamp skulle finne sted kvelden etter, så resten av dagen gikk med til aktiviteter på fruens premisser.
Til kveldens kamp skulle St Patrick’s Athletic FC være vertskap for Limerick FC på deres Richmond Park. Vi rakk både å sjekke ut klippene ved Howth, fordøye klassikeren Fish and Chips og ta en titt på Aviva Stadium, anlegget som brukes av blant annet landslaget til Irland, i tillegg til å ha klubblogoen til Wanderers Football Club beskjedent plassert på en av veggene, før vi var klare for kamp.
Utover kvelden trakk vi mot den delen av byen hvor St Patrick’s Athletic FC holder til. Puben McDowells hadde åpenbart en sterk tilknytning til klubben, og selv om jeg nødvendigvis ikke er kveldens største bidragsyter rent økonomisk på puber, er det noe med stemningen å sette seg ned på et naturlig samlingspunkt for fansen.
Vel inne på Richmond Park var jeg snar med å bytte €3 mot et type kampprogram som jeg fremdeles savner her hjemme i Norge. Jeg koste meg i hvert fall med det, mens fruen og jeg delte på noen godsaker fra grillen og jeg nøt en kopp kaffe.
Vi tok plass på anleggets hovedtribune, som var kledd i røde plastikkseter og strakk seg over hele banens lengde. Gjestende supportere hadde fått plass i høyre hjørne (når man har nesa vendt mot banen). Her hadde jeg kommet inn til den nette sum av €15, mens min nåværende kone som den gang fremdeles hadde gyldig studentbevis kom unna med €10. Bak det ene målet var det også en lite tribune i like røde seter, denne uten tak over i motsetning til hovedtribunen. Bak det andre målet så det ut til å være en tidligere ståtribune i form av et par trinn i betong med tak over om lag en tredel. Denne så ut til å være stengt nå, som ikke er helt utenkelig med de sikkerhetsreglene som gjelder i dagens fotball. På motsatt langside var det også noen få som valgte å stå under åpen himmel, med betong under skoene. Det var på motsatt side hvor også TV-kameraene hadde blitt henvist til et TV-tårn.
Før kampen lå hjemmelaget trygt plassert på 6. plass i en liga med 10 lag. Verre sto det til med gjestene som gjorde krav på 9. plassen, som ser ut til å bety kvalifisering for å beholde plassen.
Dundalk, et navn som nok er gjenkjennelig for fotballinteresserte nordmenn, ledet serien med fire poeng foran Cork City, som vel heller ikke er helt ukjent for de som følger med på kvalifiseringen til diverse e-cuper.
Jeg stiller med et åpenbart handikap når jeg nå i starten av oktober skal skrive reisebrev fra en kamp som ble avsluttet i slutten av juli. Noen notater har jeg heldigvis gjort, og de minnet meg på at Billy Dennehy sendte gjestene i ledelsen fra straffemerket etter 17 minutter. Taklingen som forårsaket at dommeren pekte på 11-meteren så ut til å være korrekt. Dette skulle stå seg til pause, og det kvarteret benyttet jeg til å titte innom supporterbutikken.
Kampen var snart i gang igjen, og for meg som er velsignet med å glede meg over fotball (nesten) uansett nivå, storkoste meg frem til dommeren tok fløyten til munnen og pekte på det samme straffemerket igjen. De som har sett såpass med fotball at de har registrert at man bytter side halvveis, har allerede skjønt at hjemmelaget nå hadde en praktfull mulighet til å komme à jour. Denne straffen så like grei ut som den forrige, og når innbytter Conan Byrne er like sikker som sin kollega fra Limerick FC sto det nå 1-1 i protokollen.
Scoringen utløste energi, som vi sier, hos hjemmelaget og samme Byrne var ikke snauere enn at han takket for 45 minutter tillit med å stup-heade inn 2-1 il hjemmelaget tre minutter etter. En viss trener i Eliteserien ville kalt dette «coaching i verdensklasse» i intervjuet etter kamp, men vi får overlate slike superlativer til de involverte.
Gjestene satte ballen i mål på overtid, men assistenten hadde allerede vinket for offside, og dermed endte det til slutt med hjemmeseier. Min kone, som har en rettferdighetsans som overgår en hver partisk supporter, var glad for at begge lag hadde scoret mål og vi gikk dermed begge fornøyd fra stadion og tilbake til hotellet.
Dagen etter skulle vi ta bussen opp til Belfast og Nord-Irland og der skulle jeg besøke et anlegg som hvert fall jeg ikke har sett maken til, men mer om det senere.
Irland ble for øvrig land nummer 7 jeg har sett fotball i.
For flere bilder, sjekk ut Instragram-kontoen «paabortebane».
St Patrick's Athletic FC | 2 - 1 | Limerick FC |
Målscorere
0-1 Billy Dennehy 17' (str)
1-1 Conan Byrne 77' (str)
2-1 Conan Byrne 80'
Turnering: SSE Airtricity Premier League
Tilskuere: 1 600
Dato: 20.7.2018
Underlag: Naturgress
Antall besøk: 1