Aspedammen Stadion

Med Aspedammen Stadion på samvittigheten har jeg, så vidt jeg vet, nå besøkt alle banene i Halden kommune. Med en gammel landslangspiller i begivenhetenes sentrum, ble det en artig kveld ute ved grensa til Sverige. 

Dagen var endelig kommet for å huke av den siste banen i Halden kommune. Aspedammen Stadion er til daglig svært lite i bruk, og jeg tror faktisk det er første gang jeg har hatt anledning til å besøke banen så lenge jeg har bodd i byen. Med toppoppgjør i 7. divisjon, Raymond Kvisvik på banen og rett under 30 varmegrader på menyen skulle det godt gjøres å finne en bedre anledning for å besøke anlegget inne i de dype skoger langs svenskegrensen.

Jeg er ikke så konservativ når det kommer til reservelag som gjester, men jeg liker aller helst å se kamper der A-lag er vertskap på nye plasser. I og med at denne banen er såpass sjelden i bruk, måtte jeg denne kvelden bite i det sure eple og overvære Idd SK 2 ta imot Fredrikstad-laget Østsiden IL 2.

Jeg lot min trofaste KIA frakte meg den 20 minutter lange kjøreturen. A-laget til Idd rykket før sesongen opp til 4. divisjon hvor de riktignok har det litt tøft for tiden, men klubben opplever hvert fall suksess blant sine beste menn. De spiller sine hjemmekamper på langt kjipere Risum Kunstgress, som er tilknyttet en skole i Halden.

De nest beste i klubben var ikke stort dårligere med sin 2. plass i 7. divisjon, avdeling 1, med bare kveldens motstander foran seg på tabellen. Jeg svingte inn ved Aspedammen Stadion og det gikk fort opp for meg at klubben har en tilknytning til denne banen. Klubbemblemet prydet klubbhuset som lå fint til bak det ene målet. Naturgressbanen (!) lå omsluttet av skog, samt noen boliger og bilveien jeg hadde brukt for å komme meg frem. Det er ikke ofte vi får servert fotball på naturgressbanen lenger, så jeg så frem til å endelig se litt fotball på naturlig underlag igjen. Dette naturgresset var riktignok i godt selskap med både løvetann, smørblomter, kvister fra trærne og noen kongler. Helt i vater var den vel heller ikke, men det er da litt av sjarmen på dette nivået. Det var også en gyllen anledning for meg til å se om allergien mot gresspollen fremdeles stor med lag, noe den for øvrig gjør.  Jeg la fort merke til at banen ikke er utsmykket med flomlys, så kanskje det er noe av grunnen til at klubben til vanlig spiller på kunstgresset nærmere byen.

Langs den ene langsiden finnes det noen enkle «tribuner» i tre, hvor de fremmøtte kan finne seg til rette. På motsatt side finnes laglederbenkene, med flotte furutrær som bakteppe. Bak det siste målet, altså motsatt side av klubbhuset, er det også skog og lyng som keeperen til stadighet måtte begi seg ut i. Alt i alt er koselig anlegg, som hadde blitt enda bedre om de hadde tatt seg bryet med å åpne kiosken.

Det var altså et realt toppoppgjør jeg skulle være vitne til på Aspedammen i kveld. Reservene til Østsiden hadde gjort rent bord så langt, og toppet avdelingen med fem seire på like mange forsøk, og hele 26 +-mål. Reservene til Idd var ikke stort dårligere med ett tap, men riktignok en kamp mindre spilt, som for øvrig var mot Kvik Halden 3(!). Beste A-lag i denne avdelingen er Sarpsborg-klubben Ise SK på en 3. plass.

Man vet jo som kjent aldri var man får servert når reservelag skal i aksjon, da det gjerne er veldig varierende mannskap de stiller med. Tabellsituasjonen skulle hvert fall tilsi at det ville bli et jevnt toppoppgjør. Jeg satte meg godt til rette på en av trebenkene, da det tikket inn en SMS fra Ice som ønsket meg «velkommen til et EU-land». Riktignok er vi nærme Sverige, men det var altså kamp i den norske pyramiden jeg skulle overvære.

Østsiden kom best ut av startblokkene og allerede etter to minutter viste tidligere utenlandsproff og landslagspiller, Raymond Kvisvik, frem pro på gammel storhet da han spilte Admir Zec gjennom alene med keeper som satte kampens første mål. Kvisvik hadde åpenbart lånt støvler av en lagkamerat til kveldens batalje, for da ballen lå i mål vendte han seg mot treneren og meldte tørt «ring og si at skoa passa».

Det skulle ikke gå mer enn et kvarter til før Østsiden igjen broderte seg gjennom Idd-forsvaret og Stanko Trninic fikk en enkel jobb med å nikke inn 0-2 etter et nydelig innlegg. Halvveis ut i omgangen spanderte dommeren en felles drikkepause på kamphanene, før Østsiden rakk å sette både 0-3 og 0-4, førstnevnte etter nok en Kvisvik-assist. Det er sagt og ment mye om både den fysiske formen og kroppsfasongen til Kvisvik opp gjennom årene, men venstreslegga hans er det fremdeles ingen ting å si på. Personlig har jeg for øvrig hatt sansen for Kvisvik, og typer «som han» som piffer opp den norske fotball-hverdagen blant mange grå typer som alltid skal si de riktige og kjedelige tingene i media.

Vel, nok om både Kvisvik og andre fargeklatter for denne gang. Lagene gikk til en velfortjent pause etter at Østsiden rett og slett hadde kjørt over sitt vertskap. Idd hadde ikke klart å produsere en eneste avslutning i løpet av de første 45 og måtte bruke minuttene i garderoben godt om de skulle ha håp om å få med seg noe fra kveldenes oppgjør. Mot pause ble for øvrig Idd-spillernes frustrasjon tydelig da en Østsiden-spiller skjermet ballen inn til egen keeper som bekreftet å ha kontroll på situasjonen med et rolig «jeg har’n». Ifølge regelboka skal man vel strengt tatt si navnet sitt fremfor «jeg», men det er nok ment for situasjoner der det ikke skal kunne forveksles med en spiller fra det andre laget.

Jeg hadde parkert bilen slik at den ikke skulle bli truffet av noen skudd i løpet av omgangen. Den sto i god avstand bak Østsiden-målet så det var ikke akkurat noe problem i 1. omgang, men jeg var glad for at jeg hadde tatt ut noen ekstra meter da lagene igjen entret banen for de siste 45. Da jeg tok en runde rundt anlegget i løpet av pausen kunne jeg ikke unngå å se rullene med kunstgress ved siden av klubbhuset, så vi får bare håpe at plastikken en ment til grussletta som ligger på andre siden av bilveien, slik at vi kan bevare noen av naturgressbanene som er igjen i dette landet.

Syv minutter ut i 2. omgang var det Kvisvik sin tur til å vise frem sitt 7.divisjonsnivå da han gjorde en feil i forsvar som første til 1-4 og et ørlite håp for Halden-klubben. Det roet seg litt ned etter dette før Østsiden bestemte seg for å sette inn en lang sluttspurt, som første til både 1-5 og 1-6 da det sto igjen 10 minutter av oppgjøret. Man skulle kanskje tro at mye var gjort da, men det var før Trym Nicolay Gummesen Thon bestemte seg for å pynte på målforskjellen med en druser fra langt hold, rett i vinkelen. Det så sannelig ut som han klarte å pådra seg en strekk eller krampe i sammen slengen, men det hører jo med på dette nivået utover i kampene.

Da kampuret, eller hvert fall stoppeklokken på min telefon, rundet 90 minutter kom øyeblikket vi alle hadde ventet på. Østsiden fikk tildelt frispark på rundt 20 meter og ØIL-treneren ropte på Kvisvik. «Sett’n i vinkærn, Raymond», ble det ropt fra benken, og før vi visste ordet av det lå ballen limt i krysset i det såkalte keeperhjørnet, og feiringen var like tørrvittig som etter assisten i starten av kampen. «Der?», spurte mannen, som nå har spilt fotball på alle nivåer i Østfold-fotballen, da han snudde seg mot benken for å feire bedagelig.

Minuttet på overtid fikk Østsiden straffe, som Stanko Trninic fikk æren av å ekspedere til 2-8 som ble sluttresultatet. Før han gjorde så, fikk vi igjen et innblikk i humoren (og kanskje litt sannhet ved noen tilfeller?) på dette nivået. Trninic tok fart før det lød fra treneren «hvis du treffer sykkelen min nå…». Det gjorde han selvsagt ikke, og Østsiden kunne dermed vende tilbake til Fredrikstad med solid serieledelse, og seks nye +-mål i bagasjen. Når de setter lagene nærmest seg på tabellen så til de grader på plass, er det mye som tyder på at de kruser mot opprykk fra denne avdelingen.

En ny herlig fotballkveld var ved veis ende, og konklusjonen min er igjen at de som ikke ser verdien i dette nivået går glipp av mye moro og tidvis god fotball og fantastiske øyeblikk.