Kristiansund Stadion

Sesongens lengste biltur skulle gå til Nordmøre og Kristiansund. 125 mil i bil skulle tilbakelegges i løpet av et døgn.

Jeg startet dagen, eller det vil si natten, hos min forlovede og hennes familie i Råde, for at jeg skulle spare meg for noen ekstra mil fra min bopel i Halden. Alarmen vekte meg klokken 03.55, og selv om det kjentes veldig tidlig ut akkurat da var jeg veldig klar for tur etter at jeg hadde fått i meg litt frokost og en kopp kaffe. Før jeg møtte mitt reisefølge i Drammen måtte jeg tilbakelegge en drøy time i eget selskap fra Råde til Drammen. På veien dit rakk jeg å stoppe for å få i meg en baconpølse, samt handle inn litt snacks til turen, før vi som avtalt la i vei fra Marienlyst Stadion kl. 06.00. Drammen-Kristiansund er ganske nøyaktig 8 1/2 timer hver vei i effektiv kjøring, så vi hadde beregnet å rekke både et måltid og noen timer til å strekke på beina i Kristiansund før kamp og returen samme kveld.

Det var dessverre ikke liv laget for supporterbuss til denne turen, men jeg hadde heldigvis klart å alliere meg med noen som er minst like interessert i meg. Både gamle kjente og nye fjes skulle holde hverandre med selskap gjennom vårt vakre land og turen nordover bød på god stemning og mye mimring, før vi omsider kunne parkere bilen og ta inn på den lokale puben No 9, sentralt i Kristiansund. Jeg var, som vanlig, en av to sjåfører denne gangen, så jeg lesket meg med Clausthaler til en biff med bernaise og tilbehør fra et gatekjøkken som var rause nok til å servere oss maten på puben. Å få servert biff i pappemballasje og plastikkbestikk gir rettet et rustikt preg som jeg har sansen for, og det ble ikke mer elegant da bestikket knakk halvveis gjennom biffen slik at resten måtte spises for hånd.

Etter noen timer med de andre som hadde tatt den lange veien, bestemte vi oss etter hvert for å finne veien til stadion. Min forlovede og jeg ferierte langs norske landeveier for et par år siden, og i den anledning svingte jeg innom Kristiansund Stadion for å ta en titt på det som den gang var en arena på nest øverste nivå. Det ble ikke kamp den gangen, så jeg så frem til å endelig kunne krysse av denne banen før KBK eventuelt skulle rykke ned igjen og bli borte en stund.

Bak kortsiden der KBK-fansen holder til har klubben gjort i stand et slags utested der de attpåtil har fått innvilget skjenkebevilling. Dette var derfor et naturlig møtepunkt før kamp, og det var heller ikke noe i veien for at bortesupportere også kunne slå ihjel en time der før kampstart. Debatten rundt alkoholservering på fotballkamper i Norge gidder ikke jeg å legge ut om her, men jeg likte konseptet svært godt. Hvorfor ikke dette gjøres på alle arenaer i landet vet ikke jeg, men det er ingen tvil om at Kristiansund BK både trekker folk tidlig til stadion og helt sikkert sikrer noen ekstra kroner til klubbkassa.

Jeg betalte meg etter hvert inn med helt overkommelige 170 kroner for en plass på bortefeltet bak den ene målet. Kristiansund Stadion er kledd med tribuner på alle fire sider. På kortsiden der vi holdt til får bortelaget tildelt ett eller to felt, alt etter behov, og vi fikk naturlig nok bare ett felt denne gangen. Resten av tribunen så ut til å bli brukt som et slags familiefelt. På motsatt kortside holdt klubbens stående supportere til, i tillegg til det som vel ville blitt kalt «klubbhusets bar» i England. På langsidene trakk de som foretrekker å sitte og se kamp. Ifølge klubbens egne hjemmesider har stadionet en kapasitet på 4 277, noe jeg synes virket som et fornuftig tall og klubben klarer også å nærmest fylle stadionet til hver hjemmekamp. Det er gledelig å se uansett hvilket lag det gjelder, i et land hvor den hjemlige serien ikke akkurat øker i kurs hos Ola Nordmann.

Før kampen hadde KBK og SIF sanket henholdsvis 10 og ni poeng hver i løpet av de 10 første serierundene. Hvor fornøyd hjemmelaget er med det kan ikke jeg uttale meg om, men det er hvert fall ingen tvil om at drammenserne hadde planer om en helt annen poengfangst før Eliteserien 2018 ble sparket i gang. Kristiansund tok som kjent steget opp i det gjeveste selskap før 2017-sesongen. Den gangen satt undertegnede i Israel og fulgte 2-0-kampen på VG Live, så jeg heiet litt ekstra på nyervervelsen fra Nordmøre i fjor slik at jeg skulle få en ny sjanse til å huke av denne banen med Strømsgodset som motstander. Det klarte de faktisk uten de helt store problemene, og vi var nå klare til å revansjere tapet fra fjorårssesongen.

Kampuret skulle ikke passere minuttet en gang før hjemmelaget kom alene gjennom, og bare en dyktig Espen Bugge Pettersen i SIF-buret hindret en tidlig ledelse. Det skulle imidlertid ikke gå lenger enn 10 minutter før den samme Bugge Pettersen måtte kapitulere likevel. Selvmål skjer i fotball, men denne varianten var av det mer uoriginale slaget, da KBK faktisk presterte å være tredje sist på ballen før den lå i nettet. Jonathan Parr er i ettertid kreditert scoringen, og om det var han eller Bugge Pettersen som var sist på den er kun av akademisk interesse.

Snaue kvarteret senere trillet ballen mot hjørnespark etter en misforståelse i de fremste rekker hos Kristiansund. Godsets keeper forsøkte etter beste evne å hindre hjørnesparke ved å sklitakle ballen ut igjen, men var uheldig og sendte den rett i bena på Liridon Kalludra på hjørnet av 16-meteren. Selv om målet sto vidåpent skal Kalludra ha for scoringen likevel, for han plasserte den unødvendig høyt oppe i motsatt vinkel, over desperate Strømsgodset-forsvarere som ikke kunne gjøre annet enn å se ballen snike seg inn til 2-0.

Mot slutten av omgangen kunne Strømsgodset komme greit ut av de første 45 på en corner, men i stedet for å redusere til 2-1 fikk hjemmelaget klarert og vist i praksis hvordan man kjører en kontring. Nok en gang blir scoringen stående som et selvmål i historiebøkene, og da dommeren blåste til pause like etter var det ikke annet å gjøre enn å erkjenne at Strømsgodset rett og slett hadde blitt spilt av banen av et sprudlende hjemmelang. I ettertid klarer jeg også å si at KBK spilte meget fin fotball, og det er tydelig at det er en samspilt gjeng som har klart å stable på bena et solid Eliteserie-lag på Nordmøre.

Pausen ble brukt til å slå av en prat med særdeles hyggelige vakter samt trøste meg med en kopp kaffe i kiosken. Vi kunne like gjerne starte returen mot Drammen og på den måten spare oss for en time, men når vi først hadde tatt den lange veien fikk vi heller håpe på en «hårføner» fra Skullerud i pausen og en snuoperasjon av de sjeldne.

Når sant skal sies hadde hjemmelaget god kontroll på de siste 45 også, selv om Strømsgodset spilte seg til en og annen sjanse uten at det aldri ble det helt store ut av det. Hjemmelagets kaptein, Dan Peter Ulvestad, fikk æren av å nikke inn kronen på verket etter 82 minutter på et frispark fra midtbanen, som må setter på regningen for slapt forsvarsspill. Da var det bare å vente på sluttsignalet og håpe på at hjemmelaget så seg fornøyd, for dette kunne blitt langt styggere enn 4-0.

Vi satte oss tilbake i bilen og svingte innom sentrum igjen for å kjøre i følge med en privatbil til som også hadde valgt å gå for en dagstur. Vi brukte den første timen av hjemturen til å la alle fire få utløp for litt frustrasjon over dagens prestasjon på banen, men etter det var det god stemning og godt selskap som gjør at slike turer blir minneverdige selv om ikke gutta på banen leverer. Jeg unnet meg etter hvert en kebab langt veien, og vi byttet på å sove litt i baksetet slik at returen skulle gå så effektiv som mulig. Noen av gutta skulle på jobb dagen etter, mens jeg skulle bruke tirsdagen til å kutte ned på avspaseringen jeg har til gode. Omtrent på minuttet 24 timer etter at vi forlot Drammen, parkerte vi igjen utenfor Norges vakreste fotballstadion i 06.00-tiden på hvor vi takket for turen og jeg fant veien til min egen bil. Jeg var fremdeles ikke ferdig for dagen (eller hva man nå skal kalle det), men den drøye timen tilbake til Råde i Østfold gikk overraskede bra. Jeg må nok gi litt av æren for det til at det er lyst som dagen allerede i morgentimene på denne tiden av året.

Jeg hadde igjen søkt husly hos min vordende svigerfamilie for å spare meg selv for noen mil. Kl. 07.30 kunne jeg omsider gå uten av bilen for siste gang og finne senga. Jeg følte meg faktisk så pigg at jeg vurderte å heller finne sofaen og kose meg med reprisen av Fotballrunden på Eurosport, men jeg skjønte fort at jeg gjorde lurt i å drøye det for jeg rakk knapt å sende en SMS til min utkårede med forespørsel om å bli vekt da hun sto opp før hun gjorde nettopp det, altså vekte meg.

Nok en fotballtur med mangfoldige mil og gode minner var ved veis ende. Man tar seg jo selv i å lure på hvorfor man holder på med dette etter slike kamper og slike avstander, men når man får se store deler av Norge og mye mer eller mindre god fotball med den gjengen jeg reiser med, tar det ikke mange dagene før man lengter tilbake til norske landeveier.

Dette var for øvrig min bane nummer 130, medregnet alle plasser jeg har vært inkludert noen treningskamper.

For flere bilder fra Kristiansund Stadion, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».