Tønsberg Gressbane

Anlegget i Tønsberg er en perle av de sjeldne, i forhold til alle de andre kjipe kunstgressanleggene som preger store deler av den norske breddefotballen.

Jeg tar fremdeles sporadiske oppdrag på forespørsel fra min tidligere arbeidsgiver. Jeg likte godt årene som journalist, men har etter hvert gått nye veier. Denne torsdagen hadde jeg i utgangspunktet en rolig dag med hjemmekontor, men slik kan vi selvsagt ikke ha noe av. Jeg var derfor ikke vondt å be da muligheten for en dagstur til Kristiansand bød seg.

Etter endt arbeidsdag i Vest-Agder var ikke klokken mer enn at det var mulighet til å skvise inn en kamp et sted jeg vanligvis ikke ville tatt med bryet med å reise til. Det var opptil flere mulige kamparenaer jeg vurderte mens jeg duret av gårde på E18 med nåla på 110 km/t. Da det etter hvert viste seg at jeg ville ankomme Tønsberg i passe tid til å få med meg 4. divisjonsoppgjøret mellom Tønsberg FK og Husøy & Foynland IF var jeg aldri i tvil.

Tønsberg Gressbane er et aldeles nydelig stadion som jeg har pekt meg ut i lengre tid. Aller helst skulle jeg sett kamp med det mer populære laget FK Tønsberg og langt flere tilskuere, men jeg kan ikke være for kresen på denne siden av Oslofjorden. Anlegget preges av en stor tribune på den ene langsiden. Her er det sitteplasser til noen tusen tilskuere, uten at jeg har rotet frem den helt eksakte kapasiteten med sikre kilder. Rekorden skal imidlertid stamme fra 1958 da Eik Tønsberg var vertskap for Fredrikstad FK foran 16 000 betalende. En kan argumentere for at anlegget er noe råflott for dette nivået, men jeg har da sansen for klubber som satser litt også, jeg da. FK Tønsberg prøvde seg for øvrig på nivå to den gangen det het Adeccoligaen, så jeg har sett de mot Strømsgodset ved et par anledninger, men den gangen var jeg ikke gammel nok til å reise på kamp der jeg måtte ønske. Jeg var imidlertid gammel nok til å være med da Strømsgodset slo nettopp FK Tønsberg 5-0 i 1. runde i cupen i 2015, men da var jeg hindret fra å bli med uten at jeg husker grunnen til det fraværet.

Den nevnte sittetribunen på den ene langsiden er det som er av tribunefasiliteter. Det ser nærmest ut som banen er såpass tung at bakken har gitt etter, for resten av anlegget består av en slags gressbelagt skråning. Står man på høyden bak det ene målet eller på den andre langsiden får man faktisk veldig god oversikt over begivenhetene på banen. Bak det andre målet er det også en liten høyde, og bak der igjen en kunstgressbane hvor flere unge, lokale talent terpet teknikken fremfor å se fotball på nivå fem. Banen er også inngjerdet slik at man må innenfor portene for å få med seg kamp.

Med navnet Tønsberg Gressbane skulle man tro at dette var en av etter hvert ikke altfor mange naturgressbaner på dette nivået, men det er dessverre ikke tilfellet lenger. Kunstgresset har funnet veien også til Norges eldste by, men det får så være når de har en såpass flott tribune som plaster på såret.

Jeg fant meg en plass så høyt opp på tribunen som det var mulig å komme, og det var en seerferdig kamp jeg skuet utover. For meg bar kampen og kvelden preg av at jeg var sliten etter en lang arbeidsdag og kjøretur, og ikke minst alt for lite søvn natten i forveien. Med cupkamp i Valdres kvelden før ble det få timer under dyna, så jeg vurderte i det lengste å kjøre rett hjem. Helt uventet var nok ikke valget jeg falt på, for da jeg sendte en snapchat til min utkårede med bilde av banen og teksten «jeg klarte ikke dy meg» kom svaret kontant: «det skjønte jeg da vi pratet sammen på telefon tidligere i dag». Så der sto jeg altså trøtt som en strømpe, uten så mye som en kaffekopp fra kiosken de ikke hadde, og trodde jeg hadde klart å ta innersvingen på fruen. Det skal altså mer til enn en stopp på vei hjem fra jobb for å lure den dama her, men jeg skal da gi det noen forsøk til i årene som ligger foran oss.

I 4. divisjon er jeg vant til at målscorere føres på hjemmesidene til NFF, så jeg gadd ikke å ta meg bryet med å notere slikt, da begge lagene noterte seg for scoring før pause. I etterpåklokskapens lys burde jeg selvsagt gjort det, for alt vi sitter igjen med er en presis bokføring av gule kort. Da har jeg lært det til neste gang, så får heller kveldens målscorere forbli ukjente inntil jeg eventuelt klarer å grave det frem på klubbenes hjemmesider.

Toalettfasiliteter er det heller ikke all verdens å skrive hjem om, men jeg fikk audiens inn i spillertunnelen i pausen for å gjøre mitt fornødne der. Da jeg på vei ut fulgte spillerne tilbake til gressmatta kjente jeg igjen at det kriblet i bena, men det får som så mange ganger før bli med drømmen å gjøre et comeback med knotter under skoa.

Andre omgang ble i grunn like seerverdig som den første, og begge lag spanderte en scoring hver seg på de fremmøtte, slik at poengene ble delt broderlig i Vestfold denne kvelden. Da gjenstod det bare for meg å ta kjøkkenveien til Horten, slik at jeg både sparte noen minutter og unngikk å spytte ytterligere kroner i statskassen, uten at jeg satt med dårlig samvittighet på Bastø Fosen av den grunn. Da vi etter snaue 30 minutter var velberget over Oslofjorden gjenstod bare siste etappe til Råde der jeg skulle besøke min vordende svigerfamilie og beklage meg for at jeg nok en gang ble for svak da jeg kjørte forbi et fotballstadion.